Kompisene dro til Kaldfjord for å dykke på Bakkan. Forberedelsene gikk som normalt, og de to gikk ned under overflaten uten problemer, og tok et lite stopp på seks meters dybde. På 30 meters dyp gikk noe galt.
– Jeg observerte at noe ikke var riktig hos Ronny, og spurte om han er OK. Han signaliserte at noe er galt, og like etterpå ville han opp og begynte å svømme mot overflaten, forteller Selnes.
Ved dykking på så mange meters dybde utsettes kroppen for et kraftig trykk, og Selnes anslår at trykket de to ble utsatt for denne dagen i april var på om lag fire atmosfæriske trykk. Luften i lungene ble derfor komprimert fire ganger og ville derfor utvides på vei opp.
Dersom man ikke holder en jevn pust på vei opp mot overflaten kan lungene revne. Dykkerflaskene inneholder en blanding av oksygen og nitrogen, hvorav sistnevnte opptas i kroppen på vei ned mot dypet. Når man returnerer til overflaten frigjøres nitrogenet som kan danne såkalte gassblærer i blodet, og kroppen trenger tid til å kvitte seg med disse før man når overflaten.
Det er derfor viktig at man som dykker tar såkalte sikkerhetsstopp på vei opp fra dypet, slik at gassblærene ikke skal kunne sette seg i blodårer, beinvev eller i hodet og dermed blokkere blodtilførselen.
Les også: Bli med under vann
Les også: Her spruter hvalen ned båten
Ble med på instinkt
– Ronny ville bare rett opp, og sparket fra på bunnen og skjøt fart opp mot overflaten.
Selnes, som har vært dykkerinstruktør det siste året, forteller at han ikke var i tvil om at han skulle være med kameraten opp til overflaten.
– Jeg tror ikke jeg tenkte så mye. Det var et instinkt som slo inn. Jeg grep raskt etter seletøyet på drakten til Ronny og ble med han på turen opp. Under oppstigningen fortsatte Ronny å gi signaler om at han bare ville opp, samtidig som jeg prøvde å senke hastigheten. På 10–12 meters dyp prøvde jeg å få øyekontakt med han ved å banke på dykkermasken hans. Ronny reagerte ved å rive den av seg. Han hadde vidåpne øyne og prøvde ikke engang å lukke dem selv om det bare var fire grader i vannet, sier Selnes.
Han fikk dyttet pusteventilreserven sin inn i munnen på dykkerkompisen, og fortsatte mot overflaten.
En normal oppstigning fra 30 meter tar rundt fem minutter. Selnes anslår at de to var på overflaten i løpet av 30 sekunder. Da var det 150 meter til land.
Les også: Den siste tankeren med norsk flagg
Hjertet slo ikke
– Ronny var bevisstløs da vi kom til overflaten, så jeg dro han med meg inn til land. Jeg prøvde å fjerne mest mulig utstyr slik at det skulle bli lettere å svømme, og jeg ropte både til meg selv og til noen der oppe, sier Selnes.
Da Selnes endelig hadde fått kameraten opp på land pustet han ikke. Selnes skar opp drakten hans og startet hjerte- og lungeredning.
– Jeg hadde faktisk vært på førstehjelpskurs dagen før. At jeg skulle befinne meg i en slik situasjon dagen etter kurset er helt absurd.
Selnes fikk liv i kameraten, og løp til bilen for å hente førstehjelpskofferten – en oksygensbehandlingskoffert med 100 prosent oksygen på flasker, som hjelper kroppen å kvitte seg med nitrogen. Da han kom ned i fjæra igjen fungerte til alt overmål ikke utstyret. Heldigvis hadde Selnes enda en koffert i bilen.
– Jeg løp opp og ned bakken fra fjæra til bilen to ganger, men jeg kjente aldri at jeg var sliten. Adrenalinet gikk i hundre.
I mellomtiden hadde forbipasserende ringt etter ambulanse, og Selnes fikk koblet kameraten til oksygenet.
– Trodde jeg skulle dø
– Jeg aner ikke hvor lang tid det tok før ambulansen kom. Ronny ble hentet i helikopter, og jeg satt på med ambulansen til sykehuset.
Der ble begge to satt i trykkammer på UNN, men Selnes var i relativt god form og slapp unna med to timer i kammeret som tilsvarte 18 meters dyp.
Jørgensen måtte være på sykehuset mye lengre.
– Mine nærmeste ble forespeilet at jeg kom til å dø, eller i beste fall bli grønnsak. Men det har faktisk gått veldig fint, og jeg er i dag tilbake i hundre prosent jobb, sier Jørgensen, som er jurist i BoNord.
– Det er ingen tvil om at Nils-Roar reddet livet mitt. Jeg er ham dypt takknemlig, og takknemlig for at det var nettopp han jeg dykket med. Han visste nøyaktig hva han skulle gjøre og hvordan han skulle gjøre det. Det er ikke gitt at jeg hadde sittet her i dag dersom jeg hadde dykket med noen andre, sier Jørgensen.
– Jeg er veldig takknemlig for hjelpen jeg fikk fra de forbipasserende, bussjåføren som stanset og alle på AMK. Kanskje spesielt Olav Sivertsen, føyer Selnes til.
Hedres som helt
Selnes blir i kveld tildelt Carnegie heltefonds sølvmedalje for å ha utført en redningsøvelse med stor risiko for eget liv, hvor liv reddes under vanskelige forhold.
– Jeg hadde ikke tenkt på at jeg risikerte mitt eget liv før tidligere fylkesmann Svein Ludvigsen ringte meg og fortalte at jeg skulle få denne utmerkelsen. Da kom alle følelsene tilbake, og tårene bare flommet, sier Selnes.
Jørgensen sier helteutmerkelsen er vel fortjent.
– Nils-Roar er en helt enten han hadde fått medaljen eller ikke, men den er virkelig vel fortjent. Jeg er i live takket være han, sier Jørgensen.
Selnes håper deres historie kan føre til at flere dykkere gjenoppfrisker sikkerhetskunnskapene sine.
– Mange tenker at ”det skjer ikke meg”, og det er for så vidt helt greit. Det som da er viktig å huske er at skjer det kameraten din så har du oppgaven å redde ham. Å ta med seg nødvendig sikkerhetsutstyr og å holde kunnskapene ved like er enormt viktig. Det kan redde liv, sier Selnes.
