I mine snart 4 år som ordfører har jeg samlet på mennesker. Og jeg har vært i en unik situasjon. Jeg har vært så heldig å få møte absolutt alle typer mennesker. Fra spede nyfødte til spreke hundreåringer. Fra konger og presidenter øverst på samfunnets rangstige, til gatefolket nederst.
En ting har slått meg: Alle – absolutt alle – har sin verdi som mennesker. Noe av det som har imponert meg mest er at de som har det tøffest også er de som gir mest av seg selv. Sånne som deg Per.
Du har sagt følgende til iTromsø:
«Byen har et veldig stort hjerte, og har vært veldig snill med meg. Folk burde egentlig refset meg mer, men jeg er glad for at de ikke har gjort det».
I dette ligger det en erkjennelse og en sannhet.
Du erkjente at du slett ikke alltid gjorde gode ting. Det er en riktig og viktig erkjennelse. Sannheten består i at Tromsø har et stort hjerte for folk som ikke har det så godt. Du hadde også et slikt hjerte Per, og byens hjerte banket også for deg.
Når du er borte står vi fattigere tilbake. Jeg håper at du der du er nå har fått med deg i hvilken grad byen sørger over tapet av nettopp deg. Jeg slutter meg til Leif Otto når han sier at han velger å se det slik at du nå har fått fred.
Dagens begravelse i en nesten fullsatt Tromsdalen Kirke var en opplevelse. Kari Hop Fjæreide forrettet vakkert, og Kjetil Holmstad-Solberg og Hogne Rundberg spilte så nydelig at kirkelyden var på nippet til å bryte ut i applaus. Det fineste var dog å høre Pers personlige seierspall: 1. Mamma Inger 2. Søster Turid 3. Tromsø.
En by blir aldri større enn folkene som bor i den. Tromsø er i så måte en metropol. En metropol som i dag sørger over tapet av en av sine markante borgere.
Jeg lyser fred over ditt minne Per.
Jens Johan