Lien, som de fire siste årene har jobbet som rådgiver tilknyttet et forskningsprosjekt ved Senter for kvinne- og kjønnsforskning ved UiT, forteller at det er på tide å ta et oppgjør med den høye midlertidigheten ved universitetene.

– I 2013 var over 50 prosent av alle vitenskapelige ansatte i Norge i midlertidige stillinger. UiT kom i tillegg dårligst ut på statistikken over landets universiteter med 27.2 prosent midlertidighet. Dette opp mot et landsgjennomsnitt på åtte prosent i andre sektorer, sier hun.

Hevet stemmen

Det var en ren tilfeldighet som gjorde at oppsigelsestiden gikk ut på selve kvinnedagen, hvor en av fanesakene i år var motstand mot regjeringens forslag om endringer i arbeidsmiljøloven for å tilrettelegge for mer midlertidighet. Likevel bestemte Lien seg for å benytte anledningen til å rette fokuset på midlertidighet som et problem ved landets vitenskapelige institusjoner.

På Facebook skrev hun følgende status: «En liten refleksjon på kvinnedagen! I dag, 8.mars, etter 10 år som midlertidig ansatt, er jeg i dag (på kvinnenes frigjøringsdag) oppsagt fra Senter for kvinne- og kjønnsforskning, ved Universitetet i Tromsø! Gratulerer med dagen, fortsatt full av kampvilje.»

– Jeg vi tror veldig mange midlertidig ansatte ikke tør si fra eller heve stemmen. Man kommer i en tilbyderrolle, der man sier ja til det meste for å sikre seg videre arbeid. Det er ei stor, men svak gruppe, forklarer hun.

LES OGSÅ: Kjemper mot endringer i arbeidsmiljøloven

Uforutsigbarhet

Selv har Lien det siste året kjent på uforutsigbarheten ei midlertidig stilling medfører.

– Jeg har hus, bil og barn og ante ikke hva som ville skje når prosjektet var over. Man blir jo ofte forsikret om at det løser seg, men i et system som er såpass stort som universitetet, er det ikke nødvendigvis de som vil ha deg med videre som tar avgjørelsene. Samtidig er det mange om beinet på de vitenskapelige stillingene, forteller hun.

Prosjektet Lien jobbet med, universitetets opprykksprosjekt, hadde som mål å øke andelen kvinner i toppstillinger ved universitetet. Det varte fra 2010 til siste kvartal av 2014.

– Jeg hadde etter fire år som midlertidig ansatt fått sterkt stillingsvern, men det garanterer ikke videre ansettelse. Sånn er det i universitets- og høyskolesektoren. Man er avhengig av eksterne midler og prosjektstillinger. Når midlene tar slutt, eller prosjektene er over, må man begynne å lete etter noe annet å gjøre, sier hun, og fortsetter:

– Man bruker mye tid på å søke finansiering og planlegge nye prosjekter når et prosjekt går mot slutten. Det er ikke kostnadseffektivt eller bra for forskningen.

Ukultur

Lien mener utstrakt bruk av midlertidig ansatte har blitt en ukultur på universitetene i landet.

– For å få bukt med midlertidigheten her i Tromsø må man ta en politisk avgjørelse i rektoratet og få på plass en strategiplan for hvordan man skal håndtere problemet. Man må rett og slett sette seg noen måltall. Dette er arbeid som ikke er gjort på dagen, men som vil ta tid, forklarer hun.

Ifølge Lien krever det en bevisstgjøring av problemet både blant de ansatte og i ledelsen.

– Faste ansettelser må bli normen, mens midlertidige stillinger opprettes i spesielle tilfeller, ikke omvendt, slår hun fast.