– Du har flere år bak deg som professor i psykologi. Hva gjør at du velger å trekke deg i en alder av 67 år, når flere seniorer gir seg ved 70 år?

– Det å pensjonere meg er noe jeg har tenkt lenge gjennom. Det er flere grunner, men én av dem er at jeg har lyst til å ha en del år som pensjonist når jeg fremdeles er i god form. Den andre grunnen er at jeg ønsker å gi rom til yngre folk som kan avansere i systemet, og etter hvert overta toppstillingene. Og det vil jeg ikke stå i veien for.

– Hva skal du fylle dagene med nå som du blir pensjonist?

– Vel, jeg gir meg overhodet ikke. Nå vil jeg tre inn i en professor emeritus-stilling hvor jeg fortsatt vil ha kontor her, og ha tilgang til universitets ressurser slik som biblioteket. Jeg har også noen prosjekter gående som jeg ønsker å fortsette med, også en bistilling i Bufetat hvor jeg arbeider både mot Russland og Estland for blant annet å ivareta den psykiske helsa for barna der. Den store forskjellen blir derimot at jeg ikke vil utføre pliktoppgavene som professor lenger, slik som å undervise, og jeg står fritt til å gjøre det jeg vil.

– Men det er vel ikke bare jobb du kommer til å holde på med?

– Jeg tror jobben vil fylle mye av dagene mine, og i tillegg til jobben her, skriver jeg fast for Nordlys og deltar i offentlige debatter i de riksdekkende avisene. Men jeg skal jo så klart være mer med kona mi og med barna og barnebarna.

– Hvis du tenker tilbake på karrieren din, hva har gjort mest inntrykk på deg?

– På den positive siden er jeg veldig fornøyd med å ha bidratt til å innføre «De Utrolige Årene» i Norge, et behandlingssystem for barn med adferdsvansker som nå over 100 kommuner tilbyr til familier. Men det som kanskje har satt mest inntrykk fordi det var såpass dramatisk, er den mye omtalte «Gro»-saken i 1974 som Dagbladet beskrev som «tortur i norsk vitenskap». På denne tiden var jeg 25 år og psykologistudent. Jeg ble spurt av en psykolog om å være med å legge opp et behandlingsprogram for den autistiske «Gro» som var innlagt ved Klæbu pleiehjem. Dette var vellykket, men behandlingen ble fremstilt av Dagbladet som i tråd med den filosofiske retningen positivisme, og beskrev det hele som tortur. Heldigvis hadde jeg dokumentert behandlingen av «Gro» nøye. I lyset av saken ble jeg først dømt av tingretten, men så frifunnet i lagmannsretten.

– Apropos media, du gjør stadig intervjuer, men det har vel ikke alltid vært slik at de har kontaktet deg like hyppig?

– Hver dag blir jeg ringt opp av i alle fall ett media som ønsker at jeg skal kommentere en sak. Jeg er kjent med journalistmiljøet, både etter «Gro»-saken, men også fordi jeg var med i Oslo journalistlags presseklubb. Jeg skrev også en fast spalte i Aftenposten fra 2010 til 2011, og det har vel vært med på å synliggjøre meg. Selv mener jeg at professorer er forpliktet til å delta i den offentlige debatten. Spesielt når fagfeltet deres er allemannseie.

– Nå som du slutter, vil vel ikke media ringe deg like mye?

– Det tviler jeg på at de vil slutte med, og jeg har ingen planer om å avvise samtalene fra dem heller. Jeg liker å sette dagsordenen for debatter og jeg synes det er viktig å få røyka ut ulike synspunkter som folk har. Spesielt er jeg opptatt av beskyttelse mot barn, barnevernssaker, mobbing på skolen, og barns bruk av sosiale medier.

– Hvis du hadde vært helseminister, hva ville du gjort for å løfte psykisk helse?

– Da ville jeg investert i et effektivt hjelpeapparat for barn- og ungdoms psykiske helse. De som faller utenfor samfunnet, kan få hukommelsessvikt, bli deprimerte, komme dårligere ut av skolen. Etter hvert kan de bli fattige, gå på trygd eller havne i fengsel. Dette kan vi som samfunn tape mye på, både ved å gå glipp av viktige arbeidsressurser og store økonomiske summer. I dag er 85.000 barn fattige i Norge, og myndighetene bør klare å stanse utviklingen for vi ser tendenser til at denne problemstillingen kan bli overført fra generasjon til generasjon, og det er en uheldig utvikling.

– Til slutt, har fakultetet funnet en stedfortreder for deg?

– Nei, stillingen er ikke utlyst ennå, men det vil den nok bli med tiden. Derimot vil det bli en lang prosess å finne den riktige kandidaten.