Går du i Storgata en lørdags formiddag kan du like gjerne møte folk i fjellsko som i høyhelte sko. Det er noe vakkert med det. Samspillet mellom naturen og oss er noe av det som gjør Tromsø til Tromsø.
Selv elsker jeg å legge i vei med barnevogn rundt Prestvannet eller på topptur med kompiser. Det er herlig – det er nødvendig. Du vender alltid hjem fra naturen rikere enn da du gikk ut. Som samfunn må vi slå ring om våre friområder.
I New York, Brussel, Melbourne, London og Paris verner innbyggerne om sine parker. De vet at grønne lunger gjør byen bedre, men at grøntarealer også kan bli truet. Omringet av natur er det lett å glemme det i Tromsø. Desto viktigere er det at vi er på vakt.
Etterhvert som Tromsø blir større vil vi oppleve stadig mer press på de nære grøntområdene. Vi kan se tendensene allerede. For eksempel foreslo kommuneadministrasjonen å bygge i eventyrskogen ved Bak-Olsen. Mye tyder på at dette ikke blir å skje, men forslaget viser at vi ikke kan ta Tromsømarka for gitt.
Derfor trenger vi en markagrense. Oslo har allerede gjort det før oss. Vi kan lære av dem. På tvers av partier bør vi bli enige om hvor bygg og natur skal skille lag. Hit, men ikke lengre. De grøntområdene vi lærer barna å bruke i dag, skal de få gi videre. Også generasjonene etter oss skal få oppleve at naturen ikke har noen pris. At turen i skogen og stillheten rundt deg ikke kan kjøpes for penger. Samtidig som det kan gi deg verdifulle minner
Der det eneste vi skal legge igjen, er våre fotavtrykk. Der det eneste vi skal ta, er bilder. Og der det eneste vi slår i hjel er tida (..og kanskje et par mygg.)