Jeg har fra orkesterplass observert den litt kuriøse vaksinediskusjonen som denne våren dominerte debattsidene, hvor en rekke foreldre vil forbeholde seg retten til ikke å vaksinere barna sine, ettersom de mener at legenes anbefalinger er helseskadelige. 200 års vaksineforskning blir forsøkt kastet over ripa, som følge av at noen har satt seg ned og googlet temaet noen kvelder. Det fremholdes at tukling med Guds skaperverk på den måten er «unaturlig», og alle vet jo at det naturlige er det beste for kroppen. Tja! Det naturlige hadde vært at 1/3 av befolkningen døde av meslinger, og 1/5 hadde strøket med som følge av dårlig tannhelse. Hvor naturlig vil man egentlig ha det?
Les gårsdagens leder her: Barmhjertighetsdrap
Ja, det er mulig de medisinske ekspertene overdrev litt når det gjaldt behovet for fuglevirusvaksinen, men vi kan da ikke nekte for at vi har hatt godt av litt medisinering når det gjelder polio, tuberkulose og meslinger. Det pussige i 2015 er at for veldig mange blir det en slags «siste utvei» å gå til legen. Hvis hirsekuren ikke har hatt den ønskede effekten, urtene ikke har lukket såret og smertene har blitt så uutholdelige at man rett og slett ikke holder dem ut. Da, og bare da, kreker vi oss til legen!
Man skulle tro at kvaliteten i helsetjenesten hadde sunket til et historisk bunnivå, men det er ingen tallmateriale som peker i den retning. Faktisk har Norge aldri vært bedre når det gjelder medisin. Så hva er det da denne nyervervede mistroen til legene bunner i?
Vi har alle opplevd det: noen – kanskje til og med en selv – begynner på en kur eller et treningsopplegg, og for riktig å finne argumenter for at man skal gjennomføre dette, leser man seg opp på temaet. Gjennom lesingen får man en bevisstgjøring og litt kunnskap om temaet. Og vips, så sitter man fem minutter senere og rådgir venner om hvordan de best skal ta vare på kroppen. Og det snodige er at folk stoler langt mer på disse rådene fra overbevisende venner, enn det som ytres fra noen med åtte års utdanning og 15 års erfaring på området.
Jeg bodde en gang i kollektiv med ei jente som ble sammen med en veganer, og selvsagt betød det at hun også måtte bite i gresset (høhø). Interessert, som jeg er, undret jeg om en slik diett kunne være sunn for kroppen, men typen kunne vise til faglitteratur som klart viste at det de inntok av næringsstoffer, var tilstrekkelig i massevis, i forhold til hva kroppen trengte. Nå har jo ikke jeg noe grunnlag for å hevde at dette ikke stemte, men jeg registrerte at han få måneder senere utviklet en mangelsykdom jeg tidligere bare hadde hørt om at Bob Dylan har hatt, mens kjæresten plutselig mistet både lukte- og smakssansen. Med tiden mistet hun også sansen for typen.
Da sønnen min hadde bursdag i oktober, fant den bedagelige faren hans ut at pizzaen til bowlinghallen kunne bestilles fra fagfolk. Jeg er jo ikke totalt blottet for kulturforståelse, så før bestillingen gjorde jeg en nøye kartlegging av en rekke matintoleranser, og hvorvidt noen var vegetarianere, veganere eller måtte ha halalslaktet mat. Jeg registrerte at det var tre forskjellige “allergier” ute og gikk. Greit nok, bortsett fra at det året før var ingen! Pussig. Og eneste forandring siste året, når det gjelder hvem som gikk i klassen, var at én hadde flyttet til Moss. Har det rett og slett kommet en epidemi av matintoleranse til mitt nærområde? Og hvorfor hadde det ikke blitt slått stort opp i avisene?
Når det over natten dukker opp flere tilfeller av gluten- og laktoseintolerans, lurer jeg automatisk på om de har dette fra en lege, eller om det rett og slett er selvdiagnostisert (eller i dette tilfellet «foreldrediagnostisert»). Helseundersøkelsen «Tromsø 6», ledet av Trond S. Halstensen, viste at 2–3 prosent av den nordiske befolkningen har cøliaki. Hvorfor er det da 15–20 prosent i de fleste klasser? Noen ganger når jeg leser om sykdom, begynner jeg å se symptomene på denne også hos meg selv. Men når jeg går til legen og sjekker, viser det seg alltid at det er noe annet, eller rett og slett ingenting. Kan det være slik at foreldrene i bursdagstilfellet også bare kastet seg på en trend i tiden?
I min ungdom var det kolesterol man måtte passe seg for, om man hadde problemer med for høyt nivå eller ikke. Senere viste det seg at folk på gamlehjemmene som ikke slet med høyt kolesterolinnhold i blodet, døde tidligere når de bare fikk mat som gjorde at det ble enda lavere. Og fokuset rundt fenomenet avtok.
En annen klassiker fra fortiden er røykallergi. Jeg delte en gang leilighet med en studiekompis som nektet kjæresten min å sitte ut av vinduet og røyke, fordi han hadde røykallergi. Vi var da ikke kjipe, så det var da soleklart at hun måtte slutte med det. Da han kort tid senere selv begynte å røyke, ble det en standardjoke å spørre: «Skal du ha en røyk? Nei, det er sant, du er jo allergisk ...»