Pete Dublin (71), som i dag bor i Boston i USA, hadde aldri drømt om å komme til verken Tromsø eller Norge da han ville reise på utveksling som 17-åring.

– Hadde jeg kunnet velge selv hadde jeg sikkert endt opp i Frankrike. Men slik fungerte det ikke da, man bare søkte om å få dra på utveksling, og så fant utvekslingsorganisasjonen et sted man kunne reise til, forteller Pete.

Han sitter i sofaen til sin tidligere vertsbror Tom Thyholdt (66), som han er på besøk hos for sekstende gang siden 1962. For en uke siden reiste han den lange veien fra Boston for å komme tilbake til det som var hjembyen i 1961 og 1962.

– 17. mai 1961 fikk jeg et brev fra utvekslingsorganisasjonen AFS hvor det sto at jeg skulle reise til Norge tre uker senere. Jeg visste ikke hvor Norge var engang, og langt mindre Tromsø. Jeg og min søster fant fram et Europakart, men Tromsø var ikke å finne. På kartet stoppet nemlig Norge ved Narvik ...

Mørketid

Tre uker senere satte Dublin seg på flyet, mer eller mindre uvitende om hva som ventet han.

Lyset i Tromsø ble den største overraskelsen.

– Det går ikke an å forklare lyset og mørket her oppe til noen som aldri har vært her. Når det var sommer og lyst ble jeg aldri trøtt. Når det var mørketid fikk jeg skikkelige søvnproblemer. Jeg husker en gang jeg gikk for å legge meg rundt klokken 23 på kvelden. Jeg sa god natt til mor og far og sovnet med en gang jeg la meg. Da jeg våknet var det fortsatt helt mørkt ute. Jeg sto opp, pakket skolesekken, barberte meg, og møtte mor og far da jeg gikk opp for å spise frokost. «Hva er det du gjør», spurte far meg. Jeg svarte at jeg spiste frokost, hvorpå far spurte meg hvorfor. «Jeg spiser jo frokost hver dag før skolen», svarte jeg. Han ba meg se på klokken, som viste halv tolv. Jeg ble forvirret, og trodde jeg hadde forsovet meg kraftig. Etter hvert innså jeg at jeg hadde dummet meg ut. Klokken var 23.30, og jeg hadde sovet i ti minutter, forteller Pete med flytende tromsødialekt.

Vertsbror Tom humrer i stolen ved siden av.

– Det husker jeg godt! Du slet skikkelig med søvnen en periode.

Familien Thyholdt var Petes tredje familie i Tromsø. Kjemien stemte ikke i den første familien han bodde hos, og Pete trivdes ikke godt hjemme.

– Kontaktpersonen min i AFS ba meg om å flytte, og selv om jeg ikke ville det på det tidspunktet har jeg skjønt hvor rett hun hadde.

Etter et par måneder i en midlertidig familie endte Pete opp hos familien Thyholdt i Balsfjordgata i månedsskiftet oktober/november. Der ble han boende fram til juni året etterpå.

– Det var som å få en storebror over natta, og vi fikk et søskenbånd fra dag én, forteller Tom.

Han tror en naturlig plass i familien er nøkkelen til en vellykket utveksling for alle parter.

– Man må være forberedt på å få et nytt familiemedlem, ikke bare en hybelboer eller noe sånt. Jeg ble med en gang lillebroren til Pete, jeg terget ham opp av senga om morgenen og slikt.

Ingen engelsk

Pete gikk i avgangsklassen på Kongsbakken videregående skole da han bodde i Tromsø, og trivdes godt på skolen. Men førsteinntrykket han gjorde ble lagt merke til av alle.

– Jeg hadde bestemt meg for at jeg bare skulle snakke norsk. Folk prøvde å komme bort til meg for å snakke engelsk, men da nektet jeg å svare. Jeg lagde en plakat som jeg hang rundt halsen og på den sto det «Unnskyld, men jeg kan ikke forstå engelsk». Det tok vel bare 10–15 minutter før alle på skolen visste hvem jeg var, sier Pete og ler.

Kanskje er nettopp plakaten årsaken til at Pete fortsatt snakker helt rent norsk–og attpåtil tromsødialekt.

– Hvis man reiser på utveksling må man lære seg språket så raskt som mulig. Ingenting blir det samme hvis man ikke kan språket alle rundt kan, sier Pete.

Det har han også erfart i årene etter hjemreisen i 1962. Når han er på besøk i Tromsø er han opptatt av å bare snakke norsk.

– Jeg har på en måte to identiteter, en norsk og en amerikansk. Når jeg reiser til Norge er det som om jeg blir en 17 år gammel tromsøværing igjen, og da er det bare norsk som gjelder.

Pete tror faktum at han insisterer på å snakke norsk gjør det enklere for alle parter.

– Jeg vil ikke at man skal måtte ta hensyn til meg hvis man er på familiefest eller noe slikt. Når jeg kan språket blir jeg som en tromsøværing, og folk trenger ikke oversette samtaler, eller snakke et fremmed språk for at jeg skal være inkludert. Det tror jeg er viktig for at man skal få en vellykket reise og opplevelse som utvekslingsstudent.

Godt forhold

Pete og Tom har vært gode venner helt siden utvekslingen, og Pete har vært på besøk hos Tom i Tromsø hele 16 ganger. Om to år planlegger han å ta med seg et barnebarn på besøk til sin andre hjemby.

– Vi har et veldig typisk søskenforhold. Vi snakker ikke så mye sammen når Pete ikke er på besøk, da lever vi liksom hvert vårt liv, men med en gang vi treffes er det som om vi har vært sammen hele tiden, sier Tom.

Både Pete og Tom ser på hverandre som «ekte» brødre, og kan ikke anbefale utveksling varmt nok.

– Det er på en måte vanskelig å «markedsføre» utvekslingsopplevelsen til noen som aldri har vært en del av en utveksling. Det er vanskelig å forklare hvor god opplevelsen er. Det er bare positivt å få en ungdom i hus, og det gir så mye glede når man bare hopper i det, forteller Tom.

– Opplevelsen jeg hadde i Tromsø gjorde veldig mye for meg. Jeg pleier å si til de hjemme at jeg skal besøke familie i Norge, og det er virkelig det jeg gjør også, legger Pete til.

Få vertsfamilier

AFS har per i dag ingen vertsfamilier i Tromsø.

Pete Dublin reiste i sin tid med utvekslingsorganisasjonen AFS, og allerede i 1961 var det vanskelig å finne vertsfamilier i Tromsø.

Det har ikke blitt noe lettere med årene.

– Per nå har vi faktisk ingen vertsfamilier i Tromsø, det har vært litt labert de siste par årene. Vanligvis har vi mellom to og åtte familier i Tromsø, sier Marit Grønskei, generalsekretær i AFS.

Hun kjenner seg godt igjen i historien om Pete og Tom.

– Gjennom utveksling skapes det vennskapsbånd som lett kan vare i 70 år uten problemer, sier Grønskei.

Generalsekretæren håper flere tromsøfolk vurderer å åpne hjemmene sine for en utenlandsk student.

– Vi har fortsatt 40 elever som vi ikke har funnet en familie til ennå. Dessverre er norske familier mer glad i å sende sine egne barn på utveksling enn å ta imot andres barn fra andre land.

Utvekslingsorganisasjonen YFU sliter også med å finne familier som kan ta imot utvekslingselever i Tromsø.

– Vi har to vertsfamilier i Tromsø som tar imot hver sin student i høst. Normalt ligger vi på rundt fem, så vi skulle gjerne hatt noen flere i Tromsø-området, sier Marte Skogtrø, inboundkoordinator hos YFU.

Hun forteller at Nord-Norge er svært populært hos ungdommene.

– De har hørt om midnattssol og nordlyset, og hos dem som er glade i naturen står Nord-Norge høyt på ønskelista.

I tillegg har ungdommene som tidligere har vært på utveksling i Tromsø vært veldig fornøyde med opplevelsen.

– I Tromsø er det veldig god oppfølging av elevene på skolen, og i tillegg har vi noen faste vertsfamilier i byen som byr på et godt nettverk, sier Skogtrø.