iTromsø har møtt tre av ringrevene i Aurora Kino Fokus, som til sammen har omtrent 40 års erfaring i en bransje som ellers preges av mye utskiftning av personalet.

Frank Bakkemo er i dag kinosjef ved Aurora Kino Fokus, men husker godt tida si på maskinrommet, både på gamle Fokus og i lokalene som i fjor fylte 10 år.

– En av de hendelsene jeg husker aller best er vel egentlig ikke en særlig morsom historie. Det var på gamle Fokus, med plass til 735 mennesker i salen, og det var smekkfullt. Plutselig kom det en ung mann litt småstressa ut av salen og sa at kompisen hadde fått et epileptisk anfall. Og selvfølgelig satt de på det verst tenkelige stedet i salen – midt på. Mannen var jo bevisstløs, så vi måtte famle rundt i mørket for å finne alle armer og bein, slik at vi fikk båret han forbi minst 25 par skremte øyne og ut av salen. Vi fikk lagt han på sofaen nede i foajeen, og etter hvert kviknet han til, men det var en merkelig opplevelse. Jeg tror nok jeg var mest stressa av alle, sier Bakkemo.

I overkant begeistret

Rune Karolius har jobbet på kinoen i Tromsø siden 1998, og er den med lengst erfaring av de tre. Han startet som maskinist, og har siden da steget i gradene. Siden 2007 har han hatt stillingstittel teknisk sjef.

– Noe av det rareste jeg har opplevd var etter en forestilling av «Heftig og Begeistret». Da salen var tømt oppdaget vi at det sto en rullestol igjen inne i salen. Noen ble tydeligvis svært heftig og begeistret, og man kan jo spørre seg hva i all verden som har skjedd, sier Karolius.

– Noen andre som ble litt vel begeistret var paret som lot seg inspirere under en visning av «50 shades of Grey» i vinter. Den historien nådde langt utover Norges grenser, sier Raymond Nordahl, som er markedsarbeider og stedfortredende kinosjef.

Ser feil film

Ellers kan kinoveteranene fortelle om funn av avklipte tånegler, gebiss og våpen i salen.

– Og jeg blir alltid like forundret når vi finner ytterjakker gjenglemt i midten av januar, sier Bakkemo.

– Har dere opplevd at noen har blitt så engasjert av musikalfilmer at de har begynt å synge med?

– Vi fikk jo så mange tilbakemeldinger da «Mamma Mia» gikk, at vi til slutt satte opp en egen sing-along-versjon, sier Nordahl.

Ifølge ekspertene hender det ofte at folk går inn på feil film.

– Men jeg blir alltid like overrasket når de ser hele filmen, for så å gå ut og klage, sier Nordahl.

Karolius husker spesielt én gang under Tromsø Internasjonale Filmfestival, da publikum kanskje ventet litt vel lenge med å klage på feil ved filmen.

– Det var mens vi fortsatt brukte 35 millimetersfilm. Det går jo mange litt merkelige filmer på festivalen, og i tillegg går det i et ganske hurtig tempo på bakrommet akkurat den uka. Så det endte med at vi tredde en film feil vei, slik at bildet vistes opp ned. Jeg husker at jeg tittet inn i salen, og så at bildet var feil, så jeg sjekket hvilken film det var. Filmen het «Wrong side up», så da ble jeg jo litt usikker på om det kanskje var meningen at det skulle være sånn. Men så kom underteksten feil vei også, så da skjønte jeg at dette måtte være galt, sier Karolius.

Film i tilfeldig rekkefølge

Nordahl forteller at da filmen «Freedom Writers» gikk på kino var det ingen som oppdaget at filmen manglet en hel akt, altså 15–20 minutter med film, før filmen ble tatt av plakaten, og skulle pakkes ned.

– Vi hadde ikke fått én eneste klage på dette fra publikum.

– Jeg husker også da «28 days later» skulle vises for første gang under TIFF. Egentlig skulle den bare ha én visning, og det var en nattvisning med regissør og produsent til stede. I siste øyeblikk ble det besluttet at vi skulle ha en pressevisning av filmen først, og det var jammen flaks, for den filmen var rimelig tilfeldig satt sammen, sier Karolius.

Nordahl mimrer også tilbake til da en bit gaffatape reddet en fullsatt nattpremière på en av Harry Potter-filmene.

– Før kunne man liksom fikse det meste med en bit tyggis, en binders og litt gaffatape. Sånn er det ikke nå lenger, legger Bakkemo til.

Synkronvisning

Spesielt spenneren var det alltid når de skulle kjøre synkronvisninger på 35 millimetersfilm. Det vil si at én film vises i flere saler samtidig, og den eneste måten å få det til på, er å tre filmen fra én maskin til den andre, og til neste igjen. Dét blir det fort litt kaos av.

– To ganger har vi kjørt synkronvisning i alle salene samtidig med 35 millimetersfilm. Da gikk filmrullen på kryss og tvers rundt om i hele maskinrommet. Da er det sånn at man trykker start, holder for ørene og håper at det ikke smeller. Og det er alltid gøy når det er noe man har glemt, sier Bakkemo.

Startet filmen før hele var i byen

Det er flere ganger det bare akkurat har gått bra. Da «Bare Bea» skulle vises på filmfestivalen på gamle Fokus, oppdaget en av maskinistene ved en tilfeldighet at rulleteksten manglet.

– Filmen skulle vises med regissør og produsent til stede, for full sal klokka 8 om morgenen, og like før midnatt oppdager er maskinist at vi har fått to eksemplarer av akt 4, men ingen akt 5. Vi fikk tak i filmlageret i Oslo, og avtalte at den siste akten skulle sendes med morgenflyet nordover dagen etter. Problemet var bare at flyet ikke gikk fra Oslo før klokka 7, og filmen skulle starte 8. Det endte med at vi gjorde det vi kunne klart, og utsatte filmstart i 20 minutter. Da vi satte i gang visningen lå dermed slutten av filmen på et fly midtveis mellom Oslo og Tromsø. Vi hadde en mann på flyplassen som kjørte som et olja lyn mot Fokus. Rune sto i sidedøra og holdt heisen. det var rett opp på maskinrommet med filmrullen, og vi greide det med fem minutters klaring, sier Bakkemo.