Det er en glad og fornøyd Eirin Kristin Kjær (23) som møter iTromsø ved teltplassen på Utøya. Hun har vært på Utøya siden mandag og stått på for at leirdeltakerne skal få tidenes sommerleir. Og sommerleiren 2015 har gått bra. Og den har utvilsomt krevd mye arbeid.
– Vi i arbeidsgjengen har vært her siden mandag og gjort klart til at leiren skulle starte. Vi har gjort alt fra å klippe gresset slik at det nå er plen, raket, vasket, båret mat, flyttet på møbler og forberedt oss og øya, sier Kjær.
Hun har i tillegg hatt ansvar for nattkiosken. Det har naturlig nok medført et underskudd på søvn.
– Men det hører med. Det føles som en helt vanlig sommerleir, og det er ekstra koselig å ha sommerleiren tilbake der den og vi hører hjemme, sier Kjær.
– Det var først i bakken i går da AUF-ere fikk lov til å utfordre Støre at det virkelig gikk opp for meg at vi er tilbake. For det er akkurat slik det skal være: Unge, uredde AUF-ere som får utfordre partilederen i å gjøre verden til et bedre sted. Da gikk det opp for meg, og det var veldig rørende.
Føles helt normalt
23-åringen har vært på alle sommerleirene siden 2009, året hun var på sin første sommerleir, og forteller at det å være på sommerleir på Gulsrud, som det har vært de to siste årene, har føltes litt rart.
– Det er fort gjort å sammenligne med hvordan det «egentlig» skal være – hvordan det var på Utøya, sier Kjær.
Les også: - Deilig å være tilbake på Utøya
Men nå som AUF har flyttet leiren tilbake til Utøya for første gang siden 2011, føles det helt vanlig igjen.
– Teltplassen er der teltplassen er, det er kø på alle tingene det skal være kø på og ting er rett og slett tilbake til det normale, slik det skal være. Det er digg å se at folk har det fint. Det spilles fotball, folk har fått seg sommerflørter, det er vafler og det er konserter, forklarer hun.
Skeptiske foresatte
Kjær forteller at hun har vært i kontakt med enkelte familier og foresatte og registrert at det har kommet inn noen mailer.
– Det meste er lykkønskninger og beskjeder som «Kos dere på sommerleir», men jeg vet at det er noen som ikke har fått lov til å dra fordi foreldrene vil se at det er trygt først. Det synes jeg er litt rart, for det er jo trygt her, forteller hun.
Ble skutt fire ganger
iTromsø får bli med Kjær til et av stedene hvor hun ble skutt og området hun gjemte seg i ettermiddagen og kvelden den 22. juli for fire år siden. Ved et gjerde, ovenfor en skrent og like nedenfor Kjærlighetsstien, samme sted som hun for fire år siden gjemte seg på, forteller 23-åringen historien om 22. juli 2011 slik hun opplevde det.
– Gjerdet som står her har blitt forbedret. For fire år siden var det bare noen planker som man fint kunne krype under. Det er ganske langt ned til vannet herfra. Det var litt høyere vannstand da, har jeg hørt, sier Kjær.
– Gjør det vondt å se tilbake på det?
Svaret kommer kjapt.
– Nei. Det blir en historie man har lært å fortelle. Det er veldig rart, men det er bare sånn. Det er ikke å fortelle om hendelsene fra den dagen som er det vanskeligste.
Føler seg heldig
Den Tromsø-bosatte unge kvinnen fra Laksvatn forteller at hun har vært relativt lite plaget i etterkant av hendelsene.
– Jeg er heldig. Jeg har hatt veldig lite problemer, både fysisk og psykisk. Ingen traumer og veldig lite symptomer på posttraumatisk stress, sier Kjær.
Les også: Slik sikrer de Utøya
– Hvordan kom du deg gjennom det?
– Jeg vet ikke – jeg aner ikke hvordan man kommer seg gjennom noe sånt. Jeg har sett på det som flaks at jeg ble fysisk skadd, for hjernen kobler ut og sier «du må bli fysisk frisk først». Det gikk veldig lang tid før jeg hadde noen som helst reaksjon, det var ikke før rundt desember. Først da begynte jeg å skjønne hva jeg hadde vært med på og ble lei meg, minnes Kjær.
Stoppet på gaten
Kjær ble skutt fire ganger: I magen, i armen, i kneet og på siden. Noe hun har opplevd i ettertid, er at fremmede har kommet bort og spurt om ikke hun er en av dem som var på Utøya den fredagen.
– Det finnes de som ikke helt skjønner hvor grensen går. I begynnelsen kunne folk komme bort til meg på gaten, men det har heldigvis roet seg, forteller hun.
Selv om hun er glad det har dempet seg, skjønner hun hvor det kommer fra.
– I den første perioden hadde alle behov for å snakke med noen om det. Vi som var der fikk og får snakket så mye om det, så for oss var det veldig godt, men jeg tror Norge som nasjon ikke fikk bearbeidet det skikkelig. Vi blir selvsagt veldig glade for at folk har villet snakke om det og vise at de tenker på oss og bryr seg – det setter vi pris på.
Hele historien
For den som kjenner historien, er det noen spor fra sommerleiren i 2011 som bare en som var der og som vet, kan kjenne igjen. Mellom to trær på teltplassen henger det rester av en blå tråd, som en gang bar et banner.
– Jeg og noen andre fra AUF i Tromsø hang opp et banner mellom to trær 21. juli i forbindelse med en kampanje vi hadde. Vi hadde hatt besøk av Jonas Gahr Støre i Nord-Norge-leiren og hadde klatret opp for å få det på plass. Restene av det henger på samme stedet ennå. Det er litt morsomt, forteller Kjær.
Hun husker ennå hvordan hun opplevde den skjebnesvangre julidagen.
– Vi var ved teltene, hele Troms var samlet. Noen sa vi måtte holde oss samlet og ikke få panikk.
Kjær kom seg til skrenten og møtte på to venninner på veien.
– Da vi kom til skrenten var det mye folk her – noen prøvde å organisere et slags køsystem. Det er en liten lomme i fjellet nede i skrenten som jeg akkurat fikk plass bak – når man står her oppe som vi står nå, ved gjerdet på Kjærlighetsstien, kunne man ikke se oss.
Byttet plass
Nede i skrenten var det ei jente som lå bak meg som var så utrolig redd – hun gråt og gråt og spurte om hun og Kjær kunne bytte plass, forteller 23-åringen.
– Så da byttet vi plass. Jeg vet ikke hvor lang tid vi satt der, sier Kjær.
I mellomtiden hadde Behring Breivik skutt mange oppe på Kjærlighetsstien.
Les også: Roser Tromsø-gjengen på Utøya
– Han må ha skutt dem og så kommet ned hit. Vi må ha ligget og hørt på at han kom nærmere og nærmere, men jeg husker det ikke. Plutselig ble jeg skutt. I magen først, tror jeg, og det føltes ut som om det eksploderte. Jeg kom meg ned skrenten, og da ble jeg skutt i armen også. Jeg husker jeg så ned på hånden min og fingrene mine som krøllet seg i spasmer. Så kommer jeg ned til vannkanten og blir sittende på en stein og lene meg inntil fjellveggen med vann opp til knærne. Da oppdaget jeg at jeg hadde blitt skutt i kneet. Jeg vet ikke når det skjedde.
Og så satt Kjær og de andre som hadde gjemt seg på stedet og ventet. Ifølge henne, var klokken mellom halv seks og fem over halv seks da de ble skutt mot.
– Først kom det et NRK-helikopter, men det kunne ikke hjelpe oss. Så kom det en politibåt, og en politimann prøvde å løfte meg opp. Han så kanskje ikke hvor skadet jeg var. Da hylte jeg av smerte. Vi har snakket flere ganger i ettertid – jeg spurte etter han for ikke så lenge siden, men han er for tiden på et oppdrag i utlandet, så jeg får ikke truffet han i år.
– Deretter kom det en lav, liten brannbåt som jeg ble løftet over i. Jeg husker jeg så kjentfolk på den, og vi var blant de få som ble fraktet til landssiden ved fergeleiet der MS Thorbjørn står, de fleste andre ble tatt til Utvika.
– Jeg vil ikke dø
To timer senere, klokken halv åtte, ble hun båret i land.
– Jeg husker å ha sagt noe sånn som «Vær så snill, ikke skyt meg – jeg vil ikke dø!» da jeg sprang.
Etter at Kjær ble fraktet bort fra øya, ble hun innlagt på Oslo universitetssykehus, Ullevål. I dag har hun det bra.
– Jeg har opplevd at det vanskeligste for venner og familie er å vite hvordan man skal gå fram når man spør om det. Det er de som er mest redd for å tråkke feil. Man er nysgjerrig og lurer, og det er bare bra.
Nå retter Kjær blikket fremover, mot fremtiden.
– Nå er vi på sommerleir, og det er viktig, slår hun kontant fast.
– I fremtiden ønsker jeg selvfølgelig å jobbe med politikk, selv om hovedmålet er å bli sivilingeniør og jobbe med klimadynamikk. Hvem vet hvor i den politiske verdenen jeg havner. Vi får bare vente og se, legger hun til.
