Til uken blir hun takket av. Før nominasjonen startet tidligere i år, valgte kommunestyrets «grand old lady» å si nei til en ny periode. Nå skal hun bytte ut saksdokumentene med kort.

Spille bridge

– Jeg har ennå ikke staket ut den nye kursen. Bortsett fra bridgespillingen, har jeg ingen planer. Men jeg vil sikkert være tilhører i kommunestyret og en og annen komité. Og finner jeg det passende, skal jeg gi et godt råd i ny og ne.

– Angrer du på at du takket nei til all politikk?

– Kanskje! Men jeg hadde neppe kommet inn etter valget. Tiden er inne for et generasjonsskifte i Høyre. Så i tillegg til meg, er både Erlend Rian, Knut Barman-Jenssen, Alvhild Yttergård og kanskje også Gunnar Pedersen ute. Men hvem vet. Valg er valg.

Nesten 30 år

Jorunn Bangsund har nesten 30 år bak seg som lokalpolitiker – både i Vestfold, på Vestlandet og i hjembyen. Hele livet har hun vært samfunnsengasjert og hatt meninger om det meste.

– Hvorfor startet du ikke tidligere?

– Jeg hadde ikke tid. Min mann, Kjell, reiste i utenriksfart og jeg hadde tre barn å ta meg av. Men da jeg endelig bestemte meg, var det bare å innta den politiske scenen.

Den eneste Emma

– Apropos scene. Du er storesøster til forfatter og humorist Arthur Arntzen og spilte den første og eneste Emma – hans STOOOOORE rollefigur?

– Ja, det var en herlig tid. I starten var det bare Oluf og meg i Raillkattlia. Etter hvert kom Lars på scenen i Asle Myrvolls skikkelse. Vi reiste rundt og underholdt i mange år.

Bortsett fra 11 år i sportsbutikk, har Jorunn Bangsund vært hjemmeværende. Men da barna forlot redet, ble det tid til litt av hvert. Da våknet politikeren i henne.

Midt i Cuba-krisen

– Du reiste to år sammen med ektemannen. Da ble det storpolitikk for alle pengene?

– Ja, vi gikk i oljefart på de syv hav – blant annet med Havanna som destinasjon. Det gjorde at vi havnet midt i Cuba-krisen i 1961 – om bord i en fullastet tanker med en besetning på 35 personer.

Partikollegene til Jorunn Bangsund gir henne gode skussmål. Ingen er mer engasjert enn henne, fortelles det.

For mye alvor

– Da jeg startet, var det alvoret og seriøsiteten jeg først bet meg merke i. Så fikk jeg oppleve tregheten i prosessene. Og byråkratiet. I mine øyne – som den utålmodige sjelen jeg er – gikk ting for sakte. Jeg trodd at alle andre tenkte som meg. Men der tok jeg feil. Det ble faktisk en aha-opplevelse, sier 80-åringen og erkjenner at hun er utålmodig den dag i dag.

Stor erfaring

– Du snakket om et generasjonsskifte i lokalpartiet. Hva mener du om ordførerkandidat Kristian Støback Wilhelmsen?

– Han er ung, men en politiker med stor erfaring. Han lytter – noe jeg mener er en god og viktig egenskap. Derfor håper jeg velgerne gir ham en sjanse slik at han får vist hva han duger til.

– Høyre lokalt er halvert på meningsmålingene ...

– Jeg håper at velgerne gir oss en ny sjanse – fornyet tillit. Med tanke på at samarbeidspartiene innførte parlamentarisme og kun har hatt fire år på seg, har de gjennomført mye. Men masse gjenstår.

Kan endres

– Hva er ditt syn på nettopp parlamentarisme?

– Jeg er for, selv om byrådet har fått all makt. Men også vi har vært i opposisjon uten å få utført noe som helst. Slik er politikken. Når det er sagt, ønsker jeg fra tid til annet at politikerne kunne dra lasset i samme retning. I stedet slåss vi om politiske prinsipper. Det taper velgerne på.

– Hva husker du best etter 30 år i politikken?

– Det er mange ting. At vi først fikk vedtatt et kjøkken på nye Otium, var en seier. Senere ble det endret – av mine egne i byrådet. Det ble en nedtur. Og så var samedebatten intens. Selv om jeg støttet saken, ble den store motstanden en overraskelse. Sånn sett var det mange følelser i sving – også hos meg.