De siste årene har livene til søsknene Cathrine (40), Morten (25) og Håkon Arntsen (23) vært preget av farens sykdom. Deres 60-årige far ble diagnostisert med Alzheimer for tre år siden og sykdommen har forverret seg raskt siden.

– Det er veldig tungt å se faren sin bli sykere og sykere, sier de.

Les også: Begge kommunene lover å ordne opp

Lange avstander

I august fikk han plass på en korttidsavdeling på et sykehjem i Sortland i påvente av et fast tilbud, men søknadsprosessen startet allerede i fjor vinter. Sortland kommune, hvor faren har bodd de siste syv årene tilbød deres 60-årige far plass i en omsorgsbolig, men familien takket nei da de ønsker ham hjem til Tromsø og til en institusjon bedre egnet for unge demente.

Les også: Robotsel skal hjelpe demente

De er redd for at han blir isolert, ensom og at sykdommen forverrer seg dersom han havner i en omsorgsbolig langt unna familien.

– Pappa er født og oppvokst her i byen, det er her han har familie, venner og et stort nettverk. Han husker fortsatt gatene i Tromsø, mens korttidsminnet hans fra tida på Sortland svinner hen. Han er fortsatt ung og selvgående, men han trenger hjelp i hverdagen. Han kan ikke bo i en bolig sammen med syke 80–90 åringer. Han hører ikke til der. Vi kan gå for en omsorgsboligløsning her fordi vi da er i nærheten og kan se til han, sier datter Cathrine.

Fikk avslag

Faren deres har også nylig gått igjennom et samlivsbrudd, og ønsker selv å komme hjem til Tromsø, men Tromsø kommune avslo søknaden fordi han har adresse på Sortland. Sortland kommune har også trukket deres tilbud på omsorgsbolig da familien i utgangspunktet sa nei. Nå bor han på en korttidsavdeling hvor han ikke kan bo særlig mye lenger.

Les også: Vil lage demenslandsby

– De kan ikke kaste ham ut på gata, men vi opplever et press fra sykehjemmet om at vi selv må ta konsekvensene av at vi takket nei, og at vi må gjøre det så raskt som mulig, sier Morten Arntsen.

Lite informasjon

De pårørende sier at det er lite informasjon å få om hvilke muligheter og rettigheter de har i denne saken. De har også forsøkt å få de to kommunene til å samarbeide, noe som de foreløpig ikke har lyktes med. Søsknene har vært i kontakt med både fylkesmenn, kommunale saksbehandlere, samt støtteapparat for demenspårørende.

Beskjeden fra alle er at de må søke om flytting for faren før de på ny kan søke om plass i Tromsø.

– Hadde pappa vært frisk så ville han selvsagt flyttet hit selv, men han er ikke i stand til det. Det er først nå nylig at legen hans har erklært at han må ha verge, og det er en prosess som kan ta flere måneder. Vi vet heller ikke hvor vi skal melde flytting, han har ikke et hjem verken på Sortland eller i Tromsø. Det er en prosess som kan ta lang tid, noe som vi ikke har, sier Cathrine.

Trenger eget hjem

To av barna bor i Tromsø, mens den tredje bor i Oslo. Ingen av dem har plass eller tid til å ta inn deres demensrammede far permanent. Det er heller ikke et verdig alternativ, sier de.

– Mennesker med Alzheimer er avhengig av rutiner og ro i hverdagen, han trenger et eget hjem. Om han skulle bodd litt hos hver enkelt av oss så ville det gjort ham veldig forvirret, sier de.

Ber om politisk velvilje

De tre søsknene mener at de er fanget i et tungrodd system som ikke tar hensyn til enkeltmennesket, De vurderer nå å søke hjelp hos advokat i saken, og håper politikerne kan ta tak i saken.

– Vi er en viktig ressurs, vi kan avlaste institusjonen med å ta ham med ut på tur eller hjem til oss der han kan være sammen med barna og barnebarna. Vi kunne vært sammen med ham hver dag, det kan vi ikke nå. Vi er nok ikke de eneste som sliter med dette, vi håper vi kan bidra til en endring, sier Håkon.

For familien haster det med å få til en god ordning.

– Vi vet at sykdommen blir verre og verre. Det er veldig tungt at han er så langt unna oss, vi blir fratatt dyrebar tid. Vi vet ikke hvor lenge det går før han ikke husker oss lenger, sier Cathrine.

TAR PÅ: Datter Cathrine Arntsen sier at det er utrolig tungt å være pårørende samtidig som man er nødt til å forholde seg til et vanskelig byråkratisk regelverk: – Hele prosessen handler om legeerklæringer, samtykkeskjemaer og søknader. Man glemmer at det er et menneske som dette handler om. Det er i tillegg utrolig lite informasjon og hjelp å få fra systemet, sier hun. Foto: Rune Stoltz Bertinussen