De britiske okkultistene Uncle Acid & the Deadbeats fortsetter sin ferd ned i mørke musikalske farvann – og nok en gang har de funnet sort gull.

Med sine to første album skilte bandsjef Kevin Starrs og hans tre disipler seg kraftig ut fra hele hurven av middelmådig stoner og doom metal. I tillegg til en åpenbar (og temmelig hverdagslig) beundring for Black Sabbath og Pentagram, er det en klar linje tilbake til sekstitallets rock, pop og psykedelia i kvartettens musikk. At Starrs er en usedvanlig potent komponist, hjelper selvsagt også godt på.

På The Night Creeper plukker Cambridge-gruppa opp den sorte tråden der de slapp den på sin forrige skive Mind Control, med harmonivokal, det særegne tynne og støvete soundet, samt riff fra apotekets øverste hylle.

En annen grunn til at kvartetten skiller seg ut med positivt fortegn, er selve lyden. I en tid der mange rock- og metalband har misforstått, og forveksler et moderne, krystallklart og plettfritt sound med et smakfullt og fett sound, holder Uncle Acid & the Deadbeats stø kurs langs den skitne stien.

Bandet har tatt turen til Liam Watson sitt meget funksjonelle museumsstudio Toe Rag i London, hvor White Stripes, Pete Molinari, Tame Impala pluss en haug av dødsbra undergrunnsband har valfartet i senere år – for å spille inn på analogt utstyr produsert før Pink Floyds medlemmer hadde fått dun på overleppa.

Starrs stjeler riff, melodier og tekststrofer som den godt pussa natteravnen han er. De hyppige Beatles-referansene i melodilinjene hans er ett av mange eksempler. Bandet evner også å skape en okkult, men vakker stemning få, om noen, andre gjør like godt.

The Night Creeper er et album av jevn, høy kvalitet. Pusher Man, Melody Lane og det ni minutter lange regnværseposet Slow Death, kan allikevel dras frem som høydepunkter. Det nærmeste engelskmennene kommer et dødpunkt, er den noe bleke instrumentalen Yellow Moon, som fungerer som et intermesso mellom albumets to halvdeler.

Enkelt oppsummert, så vil alle som satte pris på Uncle Acids foregående skiver også elske denne. Hvis du enda ikke har hørt dem, er det på tide å dra ullsokkene ut av ørene.

Og husk: spill høyt!