Ingen kan anklage Cazadores for å bøye seg i støvet for rockens jantelov. Ingenting er subtilt med dette albumet; alt er dyttet fram i lyset. Musikken er maksimert for å passe for store scener og massive lysrigger, men gitarene har delvis blitt ofret på bekostning av mektige arrangementer utført med synth og samplinger.
Musikken på Afterglow har ingen rød tråd tilbake til afroamerikansk blues – og er dermed ikke rock. Alternativ eller lo-fi er den definitivt ikke – og dermed heller ikke indie. Dette er nemlig ett hundre prosent reinspikka popmusikk, og det bør verken unnskyldes eller forkles under andre navn. Bandets ambisiøse fremtoning burde inspirere mange lokal artister, som i altfor stor grad blir sittende innelåst på øvingsrommet.
Åpningslåten Daydreamer låner mye av formen til britisk klubbmusikk fra nittitallet, og nettopp «britisk» er et nøkkelord her. Tromsø-bandet har åpenbart en fetisj for øyriket som vikingene en gang harvet over.
Albumet er produsert av Tord Øverland Knudsen (fra Liverpool-bandet The Wombats), og vekselvis spilt inn i Tromsø og England. Og bandmedlemmenes bakgrunn fra Liverpool Institute for Performing Arts (eller «Paul McCartney-skolen» på folkemunne), forklarer delvis denne dyrkelsen av det britanniske.
På Afterglow går kvintetten allikevel i popmusikkens eldste felle; det har blitt for mye «tenke» og for lite «gjøre». Bandet har gjort seg selv en musikalsk bjørnetjeneste ved å dandere låtene med så mye stæsj, at all den naturlige skjønnheten de besitter, blir vanskeligere å høre.
Jeg mistenker at de har brukt sine hjerner i langt større grad enn sine hjerter. Det er i alle fall slik musikken låter; kalkulert, kontrollert og velutdannet – men sjelden impulsiv. Afterglow er lyden av et band som spiller med hjernen, og ikke hjertet, utenpå drakta.
Gruppas andre plate mangler ballader som er like fortryllende som Lightyears, og refreng like mektige som på Islands – begge singler fra debutplata. Men materialet er hakket jevnere enn på forgjengeren, og musikken er lettere.
Demons skiller seg ut med positivt fortegn. I all sin enkelhet, klarer låten i større grad enn de resterende å uttrykke en følelse. Ellers flyter sporene forbi, uten å bemerke seg nevneverdig. På tross av rikelige mengder av krydder i lydbildet, blir melodiene for like, og vokalist Mats Devik høres ut som om han kun har ett emosjonelt gir.
Bandets voluminøse natur er hakket mer potent i konsertformatet, enn på plate. Og i så måte, er materialet på Afterglow som skreddersydd for den storslåtte aftenen det sannsynligvis blir når Tromsø-gjengen spiller på The Edge 14. november.