Noen yrker kan man undre seg over at folk velger å ta. Parkeringsvakt er det kanskje ikke så mange som bevisst gjør et veivalg om å bli, ei heller å jobbe i klageavdelingen til Ikea. Folk som jobber med slikt, har nok mer havnet der, og oppdager at de er slik skrudd sammen at de tåler trøkket det medfører. Da er det langt mer forunderlig å registrere at folk gang på gang velger de mest utsatte politiske rollene, og at de til og med går gjennom lange valgkamper og år med forberedelser for å få dem.

Byrådslederstillingen er en slik. Som ordfører er det lettere å bli populær. Litt flåsete kan man si at ordførerjobben handler om å gå med kjede rundt halsen, åpne handlesentre, holde festtaler og møte representanter fra diverse andre byer, land eller organisasjoner. I Tromsø har man opp gjennom tiden hatt en del populære ordførere – og særlig Erlend Rian, Herman Kristoffersen og Jens Johan Hjort er gode eksempler på det. Hvor mange populære byrådsledere kan du komme på?

I Tromsø har man for så vidt bare hatt én byrådsleder, etter innføringen av parlamentarismen for fire år siden. Men i landet for øvrig – hvor mange populære byrådsledere kjenner du til? Helt klart er det at det er enklere å være borgermester enn politisk leder, og det skal bli spennende å se Kristin Røymo etter fire år med konstant skyllebøtte fra opposisjonen, og en sterk Rødt-leder som rasler med sablene med tanke på alt hun forsøker å få til. For som byrådsleder mottar man kjeft uansett – om man vedtar å bygge Tromsøbadet og Håkøya-forbindelsen eller om man lar være.

Jeg jobbet for noen år siden i et talkshow på TV2, hvor vi hadde Jens Stoltenberg som gjest. Året var 2003, og han var i opposisjon – solbrun og smilende, og osende av overskudd. Vi viste fram et bilde fra hans siste dag som statsminister, fire år tidligere – blek, utslitt og oppgitt – og spurte ham det åpenbare spørsmålet: «Hvorfor vil du egentlig tilbake dit?»

Det heter seg at redaktører etter hvert får så tykk hud at de ikke lenger trenger ryggrad. Det samme gjelder nok i enda større grad for mennesker i politiske Urias-poster. Som statsminister får man enormt mye juling, både i media og fra kolleger. Det samme får man som lokalpolitiker i en besluttende posisjon.

Det er ikke så mange som husker det, men i 2003 var det Arild Hausberg som fikk flest personstemmer og slengere, like mange som Jens Ingvald Olsen fikk i år. Fire år senere stilte han som ordførerkandidat og vant. Selv om åtte år ikke er all verden i et normalt yrke, er det en uendelighet i politikken. Da han gikk av i 2011, var han en skygge av seg selv.

Hvorfor vil egentlig folk tilbake dit? Selv Øyvind Hilmarsen, som akkurat har sittet i byrådsleder-rollen, ser litt vemodig på at han ikke lenger skal lede 6.000 personer, motta daglig kjeft og hetsing, og hyppig lese karakterdrap på seg selv i avisene. Selv ville jeg jublet. Det er derfor jeg har adskillig respekt for alle som tar et slikt masochistisk valg.

Jeg får bare avslutningsvis nevne en historie fra da en kompis av meg fortalte sin sterkt pietistiske mor, som var fullstendig alkoholmotstander, om sitt uortodokse yrkesvalg.

«Mamma, jeg har bestemt meg for å begynne med import av sprit.» Moren tenkte seg godt om, før hun svarte: «Det er nå enda godt at du ikke begynner å selge narkotika».

Les også: Skjelettene i skapet