At menneskelig kontakt og kjærlighet til dyr er terapi, er en kjent sak. Men hva skjer når man ikke kan ha ekte dyr?
- Vi var veldig skeptisk da vi hørte om robot-selen, men på en konferanse fikk vi en demontrasjon, og nå er vi solgt, forteller Wenche Hanssen ved Sør-Tromsøya sykehjem.
Forsket på
Sammen med Kvaløysletta sykehjem, ønsker de seg en robot-sel til bruk i behandlingen av demente på sykehjem i Tromsø.
Selen, med navnet Paro, består stort sett av vatt og batterier, men kan gjøre så mye mer enn en tradisjonell kosebamse.
- Den lager lyder og reagerer med å lukke øyenen og krøke seg sammen når den blir koset på. Den er nesten som et levede kjæledyr, sier Hanssen.
Selen har i flere år blitt brukt i Japan of Danmark, og resulatetene er klare.
- Det har blitt forsket mye på, og det viser seg at mange demente blir beroliget av kosen og det gir en form for trygghet. Den har blitt prøvd ut på et par sykehjem på østlandet, med veldig gode resultater, sier Hanssen.
- Ikke gratis
Mange er vandt til kjæledyr fra tidligere, men når man bor på et sykehjem kan det by på problemer.
- Vi har tidligere hatt en katt, men det er så mange som er allergisk at det ikke fungerte. En sel som Paro vil være mye mer anvendelig. De fleste skjønner at den ikke er ekte, men nyter å vise kjærlighet til den likevel, mener Hanssen.
Men den hvite og lodne krabaten er ikke gratis.
- En slik sel koster rundt 50.000 kroner,så det er ingen liten pengesum. Men jeg tror den kan bidra til å gjøre hverdagen lysere for mange demente pasienter, mener Hanssen.
