Tilgangen til nye bussjåfører i Tromsø er et problem for Nobina. Nesten ingen tromsøværinger søker på stillingene som lyses ut.
– Det er en tendens at det er færre og færre som ønsker å kjøre buss. Derfor har vi måtte rekruttere flere, primært fra andre land.
Nobina Norges administrerende direktør Phillipp Engedal forteller historier om sjåfører som bor svært midlertidig for å fylle byens behov.
– I Tromsø har vi hørt om flere bussjåfører som har måtte bo på hotellrom og som har vært her over kort tid på grunn av mangel på sjåfører, sier han, og legger til:
– Behovet i Tromsø har vært større enn tidligere og mange sjåfører har sluttet eller sykemeldt seg. Nå er vi likevel i ferd med å kutte korttidstilværelsen.
Én av flere sjåfører som inntil nylig bodde på Amalie Hotell er 37 år gamle David Gustafsson. Der har han bodd på hotell siden april i fjor. iTromsø ble med han på jobb midt i rushtida.
15.32 BJERKAKER: — Hej!, sier svensken bak rattet.
Han startet fra universitetet 14.55. Ved et busskur på Bjerkaker har fire passasjerer stått og ventet i over 20 minutter.
Det er en onsdag i januar og i avisa står det at Nobina truer med å nekte sjåfører å kjøre dersom kommunen ikke strør i glatte bakker. Nettavisene skriver at en buss har kjørt i grøfta ved Workinntunet. På radioen melder NRK om store forsinkelser i Tromsø. Internettvideoer av løpske busser i glatte bakker sitter friskt i minnet.
- Nytteløst
Men David Gustafsson er ingen amatør. Han har kjørt buss i ti år.
– Jeg er 20 minutter for sen, og vakten er nettopp begynt, sier David med et skuldertrekk.
Å vente på bussen er blitt en gjentakende irritasjon for byens befolkning.
– Det er ikke så mye å gjøre med dét. Å kjøre inn tapt tid er nytteløst, sier David.
Ifølge kjørelærerne ved Tromsø Trafikkskolesenter kjører David etter boka; en passasjer som har ventet på en forsinket buss er allerede litt grinete. Å kjøre med gassen i bånn, med rykk og napp, kan gjøre surhet om til sinne. Men du blir neppe sint av å vente ett minutt lengre og heller få en relativt behagelig tur — som du tross alt har betalt for.
I rushtiden
15.40 STRANDKANTEN: Rute 34 mellom universitetet og sentrum er allerede full, og nå starter rushtida for alvor. I snødrevet lager lysene til møtende trafikk silhuetter av kalde skikkelser som venter langs veien. Flere har tykke jakker med hette og pelskrage som fanger snøen.
Vindusviskerne dras over frontruten og lager en skrallende lyd. Friksjon om de nye bussene har det også vært i godt monn mellom fylket, kommunen og busselskapet.
Hybridbussene har da også vært kalt «skandalebusser», «kjelker» og nylig fikk de utnavnet «yoghurtbegre» av byrådsleder Øyvind Hilmarsen. Nå nærmer «begeret» seg lyskrysset i sentrumstangenten.
Må bare kjøre
15.45 SENTRUM: Ved Tempohjørnet tømmes og fylles bussen. Jevnt siger det folk til. Alle setene blir opptatte. Midtgangen stappes bakover.
– Kan noen flytte seg lenger bak? Kan jeg komme forbi her?
En passasjer står på tå ved sjåføren og kaster håpefulle blikk bakover. Jo da, noen flytter på seg. Det er plass — så vidt.
Sjåfør David Gustafsson lukker dørene, men en jente banker på ruten i det de har klappet sammen. Hun vil være med. David åpner dørene igjen. Tre nye kommer til før han får de lukket for andre gang. Men flere banker på og vil inn mens de nye passasjerene registrerer busskortet.
David åpner dørene en tredje gang og vinker inn passasjerene. En av dem holder en papirfolder med rutetidene i. På engelsk spør passasjeren hvilken rute som går til «Geverbukta» som han uttaler det. David forteller at han er gått på riktig rute. Så lukkes dørene og bussen bryter seg ut i trafikken.
– Jeg må bare kjøre. I rushtida strømmer det folk til hele tiden. Så full som bussen er nå har jeg ikke sett den på flere måneder, sier David.
- Få opp farten
16.00 MELLOMVEIEN: Passasjerene er presset sammen som hermetisert ansjos. Bussen durer av gårde med kjetting på hjulene. I det fylkeshuset passeres på vei sørover, stiger Mellomveien noen meter. I bakken øker duringen. Farten senkes, det går tregt, men bussen klarer det.
– Marerittet er å kjøre runden ved Grevlingveien i Hamna når det er glatt. Der og Kongsbakken er verst, forteller David.
Snøen som passasjerene har med seg inn på jakker og hetter smelter og fordamper. Rutene i bussen dugger til.
Brått hogger David inn bremsen. Flokken av passasjerer som står, tramper fremover i midtgangen som en synkron bøling.
Ved et kryss i Mellomveien er det ikke plass til bil og buss. Bilen må vike, men den rygger tregt.
– Få opp farten!
En irritert passasjer roper mot bilen.
– Denne bussen er jo like full som bussene i Oslo er i rushtida, sier passasjer Christer Jørgensen (28) til en kompis.
Studenten står fremst i midtgangen og følger med på hva som skjer.
– På grunn av forsinkelsene er det sjelden jeg tar buss i Tromsø. Det er like greit å gå.
Bussen er nå på vei nordover langs Alfheimveien. Den skal ned til sentrum igjen, så til Hamna via Giæverbukta og tilbake. På denne strekningen bytter sjåføren mellom de forskjellige rutene.
Ikke krasjet ennå
16.22 KONGSBAKKEN: Da alarmklokkene for sjåførmangel gikk i Nobina i fjor, ba selskapets avdeling i Sverige sine sjåfører om å trå til. Å utdanne en ny sjåfør i Tromsø tar om lag fire måneder og koster rundt 70.000 kroner per sjåfør.
– Å jobbe i Tromsø hørtes spennende ut, tenkte jeg da vi fikk tilbudet om å hjelpe til. For meg lokket det å komme til et fremmed land og å få nye erfaringer, forteller David.
Kona og sønnen er hjemme i Köpingsvik — et tettsted i den idylliske skjærgården til Kalmar i Sør-Sverige. David skal ikke hjem dit før i april.
– Det passer best slik, for jeg er hjemme minst to uker om gangen, forklarer han.
Rundt klokka halv fem er rushtida over i sentrum. Kongsbakken er ingen stor utfordring med kjettinger på.
– Jeg har faktisk ikke krasjet med bussen én eneste gang. Vel, bortsett fra en gang jeg skled inn i en bil i Kongsbakken. Men det ble ingen skader, er han rask å legge til.
Etter rutetabellen skulle David nå kjørt gjennom Hamna.
Ingen kjeft
16.38: GIÆVERBUKTA: Bussen blir stående stille midt i rundkjøringen i Giæverbukta.
– Noen plasserer seg helt håpløst, sier David og dunker i rattet med hendene.
Foran bussen står kryssende trafikk bom stille. En varebil sperrer for all trafikk som skal videre mot Jekta og bussholdeplassen. Men det løser seg, og de fleste passasjerene går av i Giæverbukta, mens de som skal til Hamna går på.
Til nå har bussturen gått uten de store hendelsene. Ingen har kjeftet på David.
– Jeg synes det er litt synd at mange ikke har forståelse for den jobben vi gjør. Noen ganger sier jeg "snälla lilla du, se på vädret!". Det er ikke lett å være sjåfør, spesielt ikke når det er væromslag, sier Daniel.
- Ikke lett å finne sted å bo
16.49: HAMNA: Vinden øker i styrke i det Solneset passeres. Snøen kommer nå vannrett på tvers av veien. Bussen tømmes for folk og til slutt er det bare sjåfør og presse igjen.
– Av og til får jeg spørsmål om hvordan det er å jobbe så langt nord. Vinterværet og mørketiden er med på å gi byen karakter. Sammen med nordlyset utgjør det noe av årsaken til at jeg vil flytte nordover, forteller David.
Men først må jobben være fast og familien må ha et sted å bo.
– I denne byen er det ikke lett å få et sted å bo. Jeg og familien er avhengige av å bo nært jobben, sier David.
Med nært mener han maks tre mil fra sentrum. En slik radius burde gi flere muligheter, men i dagens boligmarked er det dyrt for familien å bosette seg permanent.
– Lønnen min kunne nok vært bedre, men jeg klager ikke. Fastlønn er på rundt 17.000 kroner etter skatt. Hver måned har jeg, inkludert tillegg og overtid, rundt 23.000 kroner utbetalt, forteller David.
Trives godt
Bussruta går en runde i Hamna og vender tilbake til Giæverbukta. Der har han rundt ti minutter pause. Deretter kommer nye passasjerer på. Slik går det helt til klokka ni.
– Jeg trives godt i jobben. Det er nok fordi jeg liker mennesker.
Han har følgende å si om jobben ingen tromsøværinger søker på, i et utskjelt busselskap, i en by på et berg med glatte bakker:
– Det känns mycket bra!
