– Vi fikk en natt sammen som familie hjemme i leiligheten i Hamna. Det betydde alt for oss, sier kona Katrine Lilleng Karlsen (26) til iTromsø.
I løpet av en liten uke i april fødte hun parets lenge etterlengtede gutt, og hun så sin elskede mann — sitt livs store kjærlighet — trekke sitt siste pust.
Den største glede. Og den ytterste sorg.
– Ole klaget aldri, selv om han hadde perioder med store smerter. Han sto på og sa at dette skulle vi klare, forteller Katrine Lilleng Karlsen.
Svulst i hodet
iTromsø møter henne på hjemgården i Lyngen. Det er gått seks uker siden ektemannen døde, og hun ønsker å takke alle både på sykehuset og rundt dem for all hjelp og støtte i en tid med fødsel og nytt liv, i en tid med sykdom og død.
Det første varselet på at noe var galt kom i juni i fjor.
– Jeg husker at Ole sa noe helt merkelig, noe som overhodet ikke stemte. Kort tid senere, under en fisketur til Reisaelva, ble han liggende i campingvognen. Han var i så dårlig form, forteller Katrine.
Men som industrimekaniker dro Ole videre til Alta på jobb.
– Da han våknet, var halve ansiktet hans helt skjevt. Jeg var 25 år gammel og tenkte at nå ville jeg få en slagrammet mann tilbake i ambulanseflyet.
Det var ikke slag. I hodet til Ole André Espedal fant legene ved Universitetssykehuset Nord-Norge (UNN) en stor svulst. Undersøkelser viste at kreftsvulsten var av den mest aggressive typen. Den lot seg ikke operere.
– Beskjeden var brutal. Legene sa at kreften til slutt ville ta livet av Ole. Men Ole var helt rolig. Jeg skjønner ikke det går an når man får en slik dødsdom, sier Katrine.
Gravid på siste forsøk
Tromsø-mannen måtte raskest mulig inn til stråling og cellegift. Men dagen før den planlagte oppstarten fant det unge paret selv ut at den kommende behandlingen nærmest ville umuliggjøre en senere graviditet.
– Ingen hadde fortalte oss at han burde gjøre et innskudd i sædbanken. Overlegen på UNN beklaget den manglende informasjonen, og sa han kunne sette Ole på flyet til Oslo og at vi kunne utsette oppstarten litt, forteller Katrine.
Men Ole ønsket å få begynt behandlingen så raskt som mulig.
– Det endte med at legen tankefullt sa at vi skulle vente én dag. Han ba oss dra hjem og forsøke en siste gang på naturlig vis før kreftbehandlingen startet. Vi hadde ingen tro på det. I lang tid hadde vi prøvd å få barn uten å lykkes. At det skulle kunne skje under et slikt press, virket utenkelig. Men vi gjorde nå det legen sa.
Det var denne kvelden det skjedde, på det aller siste forsøket. To uker senere fikk Katrine bekreftelsen.
Hun var gravid.
– For oss var det et mirakel. Jeg tror det var en mening bak. Noen må ha hjulpet oss.
Giftet seg hjemme
Hun forteller at kjæresten utover høsten fungerte langt bedre enn den alvorlige sykdommen og den tøffe strålebehandlingen han gjennomgikk skulle tilsi.
– Jeg tror graviditeten drev ham fremover. Han koste seg med tanken på hva som var i ferd med å skje, han sang til magen. Vi snakket mye om fremtiden, om hva som skulle skje — om håp og drømmer. Han jobbet en dag i uken, trente og var til og med i full sving under sauesankingen her i Lyngen, sier Katrine.
Men fra november ble tilstanden merkbart dårligere. Ole var nå hjemme hele tiden, trente litt og beroliget alle med at det gikk bra med ham. På nyåret viste MR-undersøkelser at den store svulsten i hodet riktignok var blitt mindre, men samtidig ble det lokalisert flere mindre, nye svulster. Samtidig ble synet hans stadig svekket.
– Vi hadde pratet om at vi skulle gifte oss i mars. Men i begynnelsen av februar spurte kreftsykepleieren om vi ikke kanskje burde fremskynde gifteplanene våre, forteller Katrine.
De fikk kjapt ordnet et provisorisk alter hjemme. I en nypyntet leilighet i Hamna og med sykehuspresten til stede, ble paret gift i midten av februar.
Tøffe dager
Kun kort tid senere ble den nygiftede mannen innlagt på sykehus.
– Han ble veldig godt tatt vare på. Men en morgen vi kom, var han svært forvirret. Han hadde mistet synet helt, men kjente igjen stemmen min. Det ble noen tøffe dager på sykehuset. Jeg skjønte at det nok ikke var så mye tid igjen.
De bestemte seg for å prøve å la Ole bo hjemme igjen, slik han hadde gitt uttrykk for at han ville mot slutten. På rekordtid ble alt det praktiske ordnet med hjelpemiddelsentral, kreftsykepleiere, sosionomer, hjemmesykepleie.
De fikk alt de hadde behov for. Men mens Katrine ble større og større som følge av graviditeten, ble helsetilstanden til Ole stadig forverret. Han kunne nå knapt gå lenger.
– Jeg mistet ham mer og mer for hver dag som gikk, sier hun stille.
En dag i begynnelsen av april måtte Ole kjøres på UNN for å få satt inn et sentralt venekateter.
– En av kreftlegene spurte meg da om jeg hadde forhørt meg om muligheten for å fremskynde fødselen. Jeg sa jeg hadde fått vite at det var veldig vanskelig, at det skulle veldig tungtveiende grunner til, men kreftlegen sa at hun ville ta en telefon. Ti minutter senere satt jeg i møte med leger på fødepoliklinikken. De fortalte meg at de kunne sette i gang fødselen dagen etter. For at Ole og Isak skulle få møte hverandre.
«Vi klarte det»
Det var nå 19 dager til termin.
– Jeg tenkte først å be om å få utsatt det med én dag, men jeg er glad jeg ikke gjorde det — for da hadde ikke Ole og Isak fått møtt hverandre, sier Katrine.
Dagen etter tok hun den første tabletten på sykehuset for å starte fødselen. Riene startet umiddelbart.
Og alt neste dag, torsdag 11. april rundt klokken 13.00, ble vesle Isak André født med begge sine to bestefedre til stede på fødestuen.
– Det ble et veldig sterkt øyeblikk for oss alle sammen.
Etter fire dager på sykehuset kunne Katrine endelig reise hjem med den nyfødte gutten til sin dødssyke ektemann.
– Det ble så følelsesladet da jeg kom hjem med Isak og så Ole sitte i stolen sin. Jeg la Isak i fanget til Ole. Han ble stor i øynene. Jeg husker jeg sa: «Jeg er kommet med sønnen din. Vi klarte det», forteller Katrine.
Døde hjemme
Det skulle bli den første og siste natten den lille familien skulle så sammen alene.
– «Jeg elsker deg», sa jeg til Ole da natten kom. «Jeg elsker deg også», svarte Ole. Det var de siste ordene hans.
Ektemannen hadde sluttet å spise. Dagen etter kunne han ikke snakke.
– Situasjonen føltes absurd. Jeg strøk et stort kinn og jeg strøk et lite kinn. Hvem skulle jeg se først på? Hvem trengte meg mest?
Familiemedlemmene kom. Kreftsykepleieren kom. Da det «lindrende skrin» ble hentet fram, skjønte Katrine at livet til sin kjære ektemann var i ferd med å ebbe ut.
– Vi tente masse stearinlys, pyntet med bilder og rosenblader. Pappaen til Ole spilte gitar. Det var så fint og så sterkt, og samtidig det verste jeg har vært med på. Vi satt sammen med Ole, vi gråt og snakket sammen utover hele natten.
Denne natten døde Ole.
– Jeg er sikker på at han ventet på Isak André. Jeg tror han mobiliserte alt av krefter for at vi skulle kunne få ha de timene sammen som familie. Jeg har ennå vanskelig for å fatte at Ole er borte. Det er vanskelig for oss alle sammen. Heldigvis kom Isak da vi trengte ham som mest. Vi kaller han «mirakelgutten», sier Katrine Lilleng Karlsen.
