– Mitt aller første møte med Tromsø var helt grusomt. Det var mørkt, kaldt og samtidig var jeg alvorlig psykisk syk, forteller Elisa.

Den første gangen søramerikaneren så snø var i 2007. Da var hun 16 år gammel. Etter en lang reise helt fra Guatemala steg hun og broren ut av flyet på Langnes flyplass og ble hilst velkommen av fremmed mørketid og bitende kulde. I Nord-Norge skulle de gjenforenes med moren, men i tillegg til eiendelene hadde Elisa med seg noe langt mer alvorlig. I hjemlandet hadde hun fått diagnosen psykose.

– Jeg var utrolig redd hele tiden. Da jeg begynte på videregående her i Tromsø opplevde jeg flere ganger å hallusinere i klasserommet. Det føles litt ut som å ha høy feber. Noen snakker, men du vet ikke hvem. Samtidig vet du at stemmene ikke er ekte. Det verste var å ikke kunne fortelle det til noen. Jeg var redd vennene mine ville oppfatte meg som et monster, forklarer hun.

– Ikke et menneske

Samtidig som hun raskt fikk venner, gikk på skole og lærte seg norsk, bar hun på en hemmelighet ingen visste om. Elisa ble satt på antipsykotiske medisiner, men ble fortsatt ikke frisk. Daglig preget frykten henne. Fordommene hun kunne møte om noen fikk vite om diagnosen gjorde at panikken tok overhånd.

– Å være fysisk syk er lettere. Det går over og aksepteres på en helt annen måte, men med en psykisk sykdom følte jeg plutselig at jeg ikke var et menneske lenger. Det var utrolig skremmende.

Elisa måtte periodevis til behandling på Åsgård psykiatriske sykehus i Tromsø uten at venner og bekjente fikk vite noe.

– Det var den desidert tyngste perioden. Åsgård var skummelt og jeg var så utrolig redd. Jeg måtte lyve til vennene mine om hvor jeg var, og hvorfor jeg ikke kunne være med på ting. Jeg hadde heller ikke noen jeg kunne be på besøk eller gråte sammen med, fordi jeg var redd for at de skulle slutte å være glad i meg, sier hun.

Et sjokk

I 2011 fant endelig legene på Åsgård ut hva som feilet den unge jenta. Svaret kom som et lynnedslag og var ufattelig enkelt: Hun hadde lavt blodsukker.

-Plutselig var jeg ikke «farlig» lenger, og følte jeg kunne prate om sykdommen. Vi har alt her i Norge, men vi diskriminerer fortsatt psykisk syke. Man er bare syk, akkurat som med diabetes eller forkjølelse, men det er vi åpne og snakker om. Derfor håper jeg nå at jeg kan hjelpe andre i samme situasjon med filmen min, forteller Elisa.

«Frykt» er en dypt personlig dokumentar der den unge filmskaperen reflekterer over tiden hun var diagnostisert med psykose. Filmen ble til over ti vanskelige måneder.

– «Frykt» er noe av det tyngste jeg har gjort i mitt liv. Den er så personlig at jeg fortsatt redd for å vise den. Jeg ville gi opp flere ganger fordi jeg var overbevist om at vennene mine ville dømme meg, men de var like støttende og glad i meg etter de så den, smiler 22-åringen.

Filmsuksess

Etter at «Frykt» ble nominert til beste studentproduksjon under dokumentarfilmfestivalen i Volda, har Norsk Filminstitutt meldt sin interesse for å distribuere filmen til forskjellige festivaler verden over. Neste uke vises den for andre gang under Nordisk Ungdoms Filmfestival (NUFF) i Tromsø, og til høsten starter Elisa på Den norske filmskolen i Lillehammer. Som eneste kvinne i klassen kom hun gjennom nåløyet til produsentlinjen, og sommeren skal hun bruke til å produsere sin første langfilm.

– Selv om jeg bare har holdt på med film i tre år er det alt for meg, og noe jeg vil drive med resten av livet. Etter jeg er ferdig med utdanningen min i Lillehammer håper jeg å starte et prosjekt som skal hjelpe ungdom. Gjennom å bruke film som terapi har jeg selv lært utrolig mye. Det å intervjue seg selv om det du er mest redd for, og helt usminket konfrontere sine egne redsler har vært fantastisk for meg.

– Jeg er modigere

For å bli kvitt sine egne fordommer mot psykisk sykdom måtte filmskaperen selv oppleve fortvilelsen og desperasjonen det medbringer å være preget av noe samfunnet ikke aksepterer.

– Jeg angrer overhodet ikke på hva jeg har opplevd. Nå er jeg modigere og fordommene mine er knust. Samtidig har jeg en forståelse for personer med psykiske problemer som jeg aldri ville vært foruten. Ved å fortelle historien min håper jeg å fjerne tabuer og hjelpe andre som kanskje er i samme situasjon til å prate om problemene sine.

Midnattssol, varme og friskmelding har nå endret Elisas oppfatning av hjembyen.

– Å flytte til Tromsø er det beste som har skjedd meg. Jeg elsker det her, stråler hun.

Ikke overbevist

FORSKNINGSLEDER Vidje Hansen ved UNN er ikke overbevist om at lavt blodsukker kan ha vært årsaken til en psykose.

– Jeg tror psykosen har gått over av seg selv, sier Hansen, som likevel ikke vil utelukke at Elisa Pirir Ruizs metode har fungert for henne.

OM FRYKT: Elisa Fernanda Pirir Ruiz har laget filmen "Frykt", som er handler om hennes egen psykose. Foto: PROMO
ÅPNINGSFILM: Plakaten til filmen "I Dream" er klar og klipp fra filmen skal vises som åpningsfilm på Nordisk Ungdoms filmfestival. Foto: promo
AKTIV KUNSTNER: Elisa Fernanda Pirir Ruiz stilte i fjor ut bildene sine i Kafe Pegen på Tvibit. Det gjorde hun sammen med Bianca Emilia Fjellstad. Foto: Eskil Wie Foto: ESKIL WIE