Æ stilte meg selv spørsmålet forleden; "Hva er Tromsø bys sjel?" Og fikk et meget uryddig svar i retur. Tenk deg selv hva du ville ha svart på et slikt spørsmål — og regn med at alle andre har like mye tåkedott i svaret. Det sier seg selv at du og æ kan forskreve oss av mindre, så æ prøvde meg med en analytisk tenkning for å komme fram til en konklusjon. Svaret ble at hjernen min lurte på om æ ikke hadde noe mer nyttig å bruke tiden på, og hvisket deretter konspiratorisk at et fasitsvar finnes ikke.

Historisk har Tromsøs sjel blant annet vært linket opp mot benevnelser som Ishavsbyen, Norges største fiskevær, Nordens Paris, Utelivsbyen, Idrettsbyen og de senere år Universitetsbyen. Men hvor mye av dette henger igjen i byens sjel? Eller er disse påvirkninger utvannet av de endringer som har skjedd i byen de siste årene? Vi har hatt en kåt vekst på cirka 50.000 innbyggere på drøye 40 år.

Ishavsbyen er nok stort sett en saga blott. De mange båter vi hadde som årlig satte baugen mot isødet og selfeltene er borte. Selskinnsmottaket er lagt ned. Miljøet på Ølhallen med selfangere og fangstmenn er borte. Fortellinger om isbjørner på øya og sjarmerende isbjørnunger i band, fortelles kanskje fortsatt rundt om på aldershjem — og sitter i husken til noen barn og barnebarn. I byens historiske sjel, er det nok ennå igjen litt stolthet i historier om Tromsøs betydning for utforskning — og fangst i isødet i nord-

Før vi ble Nord-Norges hovedstad, og «han stat» ble største arbeidsgiver i byen, så var Tromsø sett på som Norges største fiskevær. Byen hadde flere filetfabrikker og fiskemottak, mange fiskebåter/trålere, stor rekefabrikk, et av landets største tørrfiskmottak, sildoljefabrikker og hvalmottak. Byen var sterkt påvirket av fiskeværets produksjonsfolk og leverandører. Mange kan ennå huske eimen av sildolje. Da luktet det pæng i byen.

Utelivsbyen Tromsø! På sitt beste — eller for noen, det verste, var det i byen uteplasser for drøye 30 prosent av befolkningen. «Hele» byen summet som et humlebol nesten hele uka. Mest i helgene. Og sannheten i at «mandag er en helvetes dag, men tirsdag er så mye bedre — for da begynner helga» fikk sin fødsel. Vi kan vel enes om at utelivets gleder og sorger, ennå utgjør noe av byens sjel.

Idrettsbyen Tromsø. TIL er — smertelig, degradert til å møte avanserte bedriftsidrettslag. Men byen har fortsatt gode ball-lag og gode individuelle utøvere. Neste år skal vi arrangere OL i sjakk. Æ tar det med som idrett. Idrettstoppen Børre Rognlien ser stort sett sort på alt utenom Oslo, og mener sjakk kun er avansert hjernemanipulering. Uten fysisk tilnærming. Hjernen utgjør inntil 2 prosent av vår kroppsvekt, men suger til seg 20 prosent av all energi vi forbrenner. Det skulle vel tilsi at hjernecellene turner hardt oppe i topplokket under ei sjakkturnering. Det er kanskje grunnen til at Rognlien og mange fler — ikke er sjakkspillere?

Universitetsbyen Tromsø! Smak på ordet. Forbann det eller elsk det. For her ligger nok mye av de endringer som har skjedd i byens sjel de siste 30-40 årene. Fra å være en by som var næringsorientert, så har Tromsø sakte, men sikkert vandret inn i den akademiske byadel. Hand i hand med mengden av byråkrater som er kommet sigende for å bekle tilveksten av offentlige arbeidsplasser.

UiT og UNN i Tromsø har tilført byen en nasjonal og internasjonal dimensjon som setter Nordens Paris-stemplet noe i skyggen. Selv om vi fortsatt ofte blir påminnet om den eksotiske tittelen våre elegante tippoldemødre fikk satt på byen. Om halve ræva var bar økonomisk, så var fruene i byen fortsatt elegante og forføreriske. Det var krevende å ha hevd på navnet Nordens Paris. Det sies at tenker du kun med øynene — så er du lett å lure. I så måte kan vi tro at mange besøkende til Nordens Paris havnet i den kategorien. Men vi kan slå fast at i Tromsø bys sjel ligger det mye god nasjonal og internasjonal akademisk energi, kompetanse og oppmerksomhet, samt mengder av offentlig tankegods. Og merk — æ sa ikke tomgods.

Tromsøs sjel består av mange ulike alderssegmenter, som påvirker sjela på forskjellige måter. I gamle dager hadde byen en eneste barnehageonkel: Stenersen på Kinoen. Han satte standard. Når han sa noe, så ble det slik. Streng, men rettferdig. I dag er denne oppdragelsen spredd på ørten barnehager, og dermed får barna ulik forståelse av sosiale regler og tilnærming. Og dermed blir mange, mange flere nyanser puttet inn i bysjela. På godt og ondt.

Storgata i Tromsø. Tidligere hovedleverandør til byens sjel. Her gikk majoritetspåvirkerne til Tromsø bys sjel fram og tilbake. Noen som potente og noen som visne sjelspoeter. Tok du en vandring fra Wi-To-hjørnet til Torget, så visste du det meste om siste døgns hendelser. Her møttes tromsøværinger i alle aldre. Sjabba litt til høyre eller venstre. Tok seg en kjæft kaffe, eller handlet litt snadder og annet spennende i denne superpotente gata. Her fant du byens hjerte og sjel. Banna bein. Og manglet du noe i feel-good sjela, så fortsatte du bare ned til Skarven. Der var det stinn brakke, og en summing som ville gjort enhver bikube stum av misunnelse. Stundom var det så tett og trangt at noen tok med seg små treningsryggsekker med innlagt drikkepose — som ble fylt med øl. Tilkoblet fleksibelt sugerør. Der kunne de stå inneklemt med armene ut av funksjon, men med et glis rundt kjeften. Sugende på et rør som ga hjernen etterlengtet stimuli til å øke spensten i fortellingen om egne suksesshistorier. Suksess som ofte var bygd på standard Tromsøoppskrift: Liten selvinnsikt, men stor selvtillit.

Storgata — denne kraftige sjelselva har i stor grad tørket bort, og blitt omgjort til små bekker i sentrene Jekta, Pyramiden og Nerstranda. Der vandrer nå byens mange trendsettende sjeler med smarttelefoner i evig putring med en venn eller venninne. Smarttelefoner — sammen med sosiale media, er antakelig blitt vår største sjelsokkupant. Sjela i byen er på vei inn i ei usosial smartboble. Ei boble som har tatt kommandoen over hverdagen til mange. Vår tidligere markante Storgatasjel, blir i kjøpesentrene tilpasset nasjonal standard for bysjel.

Æ kan ikke avslutte dette Sideblikk uten at ta med et sjelsbidrag som har kommet de senere år, Gatemagasinet Virkelig. Dette fantastiske bidrag som minner oss om at byen har noen som sliter mer enn andre. Ikke med humør og livsvisdom, men med sin avhengighet til tidligere — eller nåværende uheldige livsvalg. La Virkelig bli din og min faste påminnelse om at vår bys sjel, er — og forblir, stor og varm nok til å vise Virkeligselgere at vi setter pris på deres innsats. Både ved at de selv arbeider for å ta vare på seg selv. Men ikke minst — for at Virkelig minner deg og meg om hvor lite som skiller mellom gode og uheldige livsvalg. Den investeringen har vi råd til å gi oss selv som en påminnelse. Og som en god og viktig gave fra seg selv — til seg selv. Hver måned. Gjennom hele året.

Slik kan æ fortsette å hente ut fragmenter av vår sammensatte sjel. Innbyggernes alderssammensetning, politisk farge i kommandotårnet, Macks utflagging, medias informasjonsvinkling, naturens storslagne påvirkning og nærhet, fortellerevnen til drosjesjåførene i Tromsø Taxi, engasjementet i kaffegjengers kreative meningsutveksling — og mangt og mye mer. Puttet alt dette opp i en stor mikser, og fått essensen av sjela ut i en Tromsø-drink. Der kan du kjenne smaken av en by med et stort og varmt hjerte, som ser det positive i hverdagens utfordringer — og som gir næring til et hyggelig og smilende byansikt. Tromsø blir det du og æ lar byen få lov til å bli. Og dermed kan smaken også kjennes som sjela til en by som ikke makter å heve blikket opp mot den gylne himmel og storslagne natur vi er omkranset av. Ei bysjel som favner om det mørke i mørketiden — og lar negativiteten forstumme optimismen og gleden.

Mørketiden, nordlyset og midnattssola er en del av byens sjel, og uten mørke intet lys. Om to måneder kommer sola tilbake. Den vil skinne på deg og meg og alle andre i Tromsø i 10 måneder. Det skulle borge for at byens sjel består mest av sol og varme. Eller hurr?

God Jul.

Bjørn Andreassen

Les mer om saken i dagens papiravis.

Bjørn Andreassen Foto: CARINA HANSEN