Den pensjonerte optikeren er en kjent skikkelse i hjembyen — blant annet som trener i volleyball, håndball og fotball.
Han er også kjent for sin yrkesutøvelse gjennom flere tiår. Etter at karrieren var over og selskapene solgt, har Drecker satt alt inn på å hjelpe vanskeligstilte.
Alltid brydd seg
– Jeg har alltid hatt gleden av å jobbe med ungdom. At jeg nå har hjulpet et rumensk ektepar som tigget i byens gater, er ingen «big deal». Jeg gjør det fordi jeg har muligheten til det og fordi jeg ønsket å gjøre noe annet enn bare å stikke en seddel i et brukt kaffebeger.
76-åringen har allerede overført nesten 11.000 Euro (vel 92.000 kroner) til sine venner i Romania. Det gjør at ekteparet både får en stor tomt hvor de kan drive litt jordbruk og et hus de kan bo i.
– Jeg er i jevnlig kontakt med Gina og Marian. De har også fått en viss støtte fra hjemlige myndigheter som hjelper romfolk til å etablere seg i samfunnet.
En adresse
– Vi snakker om et rotløs folk som uten adresse har begrensede muligheter. Selv da ekteparet ønsket å selge gatemagasinet Virkelig i Tromsø, møtte de veggen av samme årsak.
Peter Drecker ble første gang oppmerksom på Marian Cicea da han sto i inngangspartiet på Pyramiden i Tromsdalen.
– Jeg stakk til ham penger, men skjønte raskt at behovet var langt større. Neste gang hadde jeg med mat. Da innså jeg at det var viktigere enn penger. Etter det ble det flere matvarer og hamburgere på 32-åringen.
Toppet seg
Drecker og Cicea ble etter hvert nære venner. Pensjonisten lot også familien få låne huset og ga dem strøjobber.
– Det endte med at de begynte å kalle meg pappa — en hedersbetegnelse i mine øyne.
Men til tross for hjelpen, skjønte Peter Drecker at det han gjorde ikke fikk ekteparet ut av hengemyren de befant seg i.
– Det var da jeg tok avgjørelsen om å bidra på en skikkelig måte. Jeg ønsket å gjøre noe som satt familien i stand til å klare seg selv — noe de også ønsket av hele sitt hjerte.
Overført penger
76-åringen tror ikke han er blitt lurt og at ekteparet vil bruke pengene til andre ting enn å etablere seg:
– Jeg har gitt dem muligheten til å gjøre noe de aldri kunne drømme om. Dersom de ikke gjennomfører dette, er det seg selv — ikke meg — de lurer.
– Men det tror jeg ikke vil skje. Jeg har sett hvor oppspilte de er over det som har skjedd. Derfor er jeg overbevist om at huset blir bygget og jorden dyrket, sier Drecker som mener at altfor mange tromsøværinger har altfor mange fordommer om romfolket og tiggere.
Bedre her
– Selv om familien på ni bor i en liten campingvogn og får inn en hundrelapp eller to om dagen, har de det likevel bedre enn i hjemlandet. Gina og Marian har fortalt mange skrekkhistorier fra sitt unge liv. De har slitt for å overleve og er skikkelige mennesker.
– Men selvsagt finnes det unntak her også. Det betyr ikke at alle tiggere er kjeltringer og inngår i organisert mafiavirksomhet, understreker Drecker.
76-åringen presiserer at han ikke har søkt oppmerksomhet for det han har gjort. Men når iTromsø likevel kjenner til saken, vil han fortelle om den.
Kan hjelpe
– Det er ingen tvil om at også andre i Tromsø har midler til å hjelpe personer som har det vanskelig. Jeg gjorde det på min måte, men det finnes utvilsomt mange andre muligheter.
– Vi snakker om et folkeslag som er aller nederst på rangstigen — både hjemme og her.
Og så forteller han om en episode til:
– Det var like før påske. Kunder i hopetall forlot Pyramiden med den ene bæreposen fullere enn den andre. Da oppsøkte jeg Marian Cicea, ga han en handlevogn fra Rema og ba han kjøpe det han trengte til høytiden.
– Han var på ingen måte grådig, men måtte hjelpes til å finne den han trengte. Da vognen var full, gikk han stolt til kassa. Etterpå sa han at han — der og da — følte seg som oss. Det var et øyeblikk jeg aldri glemmer, sier Peter Drecker.
