Hålogaland Teaters «Martyrer» prøver å være både komedie og tragedie på en gang, men det er egentlig bare tragedien som fungerer.
TEATER
Hålogaland Teater:
«Martyrer»
Av Marius von Mayenburg
Regi: Kjersti Horn
Scenografi og kostyme: Katja Ebbel Fredriksen
Lysdesign: Norunn Standal
Lyddesign: Erik Hedin
Dramaturg: Tale Næss
Med:
Gunnar Eiriksson
Trond Peter Stamsø Munch
Asta Busingye Lydersen
Julie Lindvik
Huy Le Vo
Norgespremière, Scene Øst, 25.januar 2014.
Publikum: Full sal
Terningkast: 3
Da blir forestillinga litt som en av rollefigurene vi møter i «Martyrer». Georg har et bein som er kortere enn det andre. Også forestillinga halter.
Den tyske dramatikeren Marius von Mayenburg tar opp et interessant og viktig tema i «Martyrer». 15 år gamle Benjamin fordyper seg i Bibelen og blir mer og mer oppslukt av et gammeltestamentlig tankesett. Han besettes av renhet, sedelighet og etter hvert også hevn. Ille er det når han er bokstavtro til Det gamle testamentet. Enda verre blir det når han selv begynner å tolke det han leser.
Religiøs radikalisering
Over alt i verden skjer det i dag ei religiøs radikalisering. I vårt Europa er vi mest opptatt av det som skjer innen islam. Men det samme skjer i alle religioner; innen hinduismen i India, i Myanmar går buddhister til dødelige angrep på en islamsk minoritet, i USA har terrorangrep fra kristne fundamentalister mot abortklinikker kostet flere menneskeliv.
Selv om kristendommen i Europa egentlig er et unntak fra denne radikaliseringa, så har vi også her til lands sett hva et forsvar av vår kristne kultur og verdier kan føre til av død og lidelse når målet helliger middelet.
Med andre ord er det ikke noe uvesentlig tema Hålogaland Teater har grepet fatt i med oppsetninga av «Martyrer».
Blir farlig
Benjamins verden basert på Det gamle testamentet blir en verden med absolutte sannheter, forbud, moral og syndebukker. Han skaper et helvete for folk rundt seg og fjerner seg selv fra den virkelige verden. Etter hvert blir hans ekstremisme farlig. Ingen klarer å stoppe ham.
Mange ser ikke engang problemet, og hvorfor gjør de ikke det. Er det fordi rektor på skolen går med løsbart og er en klovn? Er det fordi mora (spilt av en mann med parykk og damesko) som jobber nattevakt, er en sjablong som har nok med seg selv? Ikke blir det så morsomt heller, om dét var meininga.
Det blir bare uengasjerende. Mens publikum kommer inn i salen introduseres stykkets rollefigurer gjennom en tilstedeværelse på scenen. Til tross for noe såpass uvanlig som at hovedpersonen ligger på golvet og runker til Bibelen, så har publikum tatt praten fra kafébordene utenfor med seg inn i teatersalen. De fanges ikke av tablået. For meg blir det også i fortsettelsen for mange karikaturer som river forestillinga ned.
Sterk figur
Det betyr ikke at jeg ikke opplever en del flotte skuespillerprestasjoner. Først og fremst vil jeg trekke fram Gunnar Eiriksson som er intenst til stede og gir oss en hovedperson vi kan tru på. Han viser oss Benjamins religiøse overbevisning, men også en snikende tvil. Han gir oss en ung mann som opptrer med autoritet, men som også bare er en fjortis.
Det er også imponerende hva Julie Lindvik har klart å få til på de tre dagene siden hun overtok sine roller.
