Nå om dagen er det ikke så ofte vi ser Per Herold «Parker» Andreassen vandre gatelangs i sentrum. Opp gjennom årene har han kanskje vært et irritasjonsmoment for mange, men likevel et menneske som har hørt hjemme her i byen. En alle «kjenner til», men som man kanskje ikke egentlig vet hvem er.
– Mange tror de kjenner meg, og jeg er klar over at det er mange historier om hvem jeg er, men det er nok mange som ikke stemmer. Men folk skal nå få tro det de vil, sier Andreassen.
Det siste året har han bodd i en kommunalbolig ovenfor UNN, avdeling Åsgård. Det er her vi møter Per. Når vi kommer på besøk, sitter han i sofaen og ruller en rullings. Det er filmskaper Fredrik Mortensen som har tatt oss med hit. Han lager en film om Per — en film som skal spille på mytene om mannen som vi alle tror vi kjenner.
– En person som er så mye omtalt bør få lov å komme med et tilsvar. Rent historisk kan den i fremtiden kanskje også ses på som et viktig samfunnsdokument, sier Mortensen som allerede har jobbet med filmen i halvannet år.
Selv synes Per at det blir fint å få livet sitt fanget på film. En dokumentar viet til ham og hans egen historie.
Les også: Lager film om Per "Parker".
– Det er spesielt fint hvis ungdom ser filmen og får høre om min skjebne. Jeg synes det er viktig å belyse det som har med sosiale problemer og narkotika å gjøre på en ordentlig måte, slik at det kan virke preventivt, sier Andreassen.
Leiligheten til Per er hjemmekoselig med flere bilder og utklipp på veggene. Blant annet en plakat med bildet «Skrik» av Munch og et utklipp fra et blad med Jimi Hendrix. Han har alt han trenger her, forteller han. Oppvaskmaskin, vaskemaskin, TV og ikke minst en nyanskaffet platespiller.
– Jeg elsker musikk — spesielt rock. Jeg hører på alt fra Led Zeppelin til Genesis, sier Andreassen.
Per hoster kraftig mens han trekker inn tobakksrøyken. Han spør om noen av oss er allergiske mot røyk. Det er ikke så rart at han hoster. Det siste året har han fått diagnosen kronisk obstruktiv lungesykdom (KOLS).
– Jeg klarer ikke så mye lenger og er sjeldnere i byen enn tidligere. Livet har blitt mye tyngre etter at jeg fikk KOLS. Det er veldig tungt å komme seg opp bakkene, sier Andreassen
Ikke fra Senja
Men slik har det ikke alltid vært. Per Herold Andreassen ble født i 1957 i Tromsdalen hvor han begynte på barneskolen.
Deretter flyttet han og foreldrene til Senja ettersom faren, som var trålereder og senjaværing, hadde kjøpt sin egen tråler og det var plassmangel i Tromsø.
– Mange tror jeg kommer fra Senja, men det stemmer ikke. Jeg er en Tromsø-gutt.
Som 15-åring flyttet han hjemmefra og dro tilbake til Tromsø. Her gikk han et halvt år på yrkesskole før han dro på havet.
– Jeg husker at vi la til havn i Durban i Sør-Afrika under apartheid-rergimet. Det var veldig spesielt. Jeg så ned på oljearbeiderne på kaia, og da tenkte at jeg på den store avstanden det er fra Tromsø og hit, sier Andreassen.
Det var mens Per var på havet at han prøvde hasj for første gang. Hasjen ble inngangen til et liv som rusmisbruker.
– Jeg husker at jeg prøvde hasj første gang på en klubb i København, så det var sånn det startet.
Fotografen tar flere bilder av ham underveis.
– Nei, vent nå litt med det der. Jeg er så fæl på håret, sier han og går på badet og vender tilbake til sofaen med nykjemmet hår.
Etter ett år på havet vendte han tilbake til Tromsø. Her begynte han på Sjømannsskolen hvor han tok eksamen som skipselektriker. Per forteller selv at han sto i alle fag, men på tross av det var hasjrøykingen allerede en stor del av livet hans.
– Vi pleide å gå i smugene og røyke hasj. Da pleide vi å tenke at vi var så mye bedre enn alle andre og at vi som røykte var de eneste åndelig levende. Det var jo en forferdelig misforståelse. At vi skulle være smartere enn noen andre, er jo rett og slett en vrangforestilling, erkjenner han i dag.
Ble hektet
Da han var 19 år, tok han amfetamin, også kjent som «speed», for aller første gang.
– Det var nysgjerrigheten som fikk meg til å begynne med hardere stoffer. Jeg hadde hørt at speed ga en fin rus og prøvde det en gang.
I dag angrer Per bittert på den ene gangen.
– Dessverre viste det seg at man blir hektet ved første forsøk og siden har det ødelagt livet mitt. Som menneske blir man helt syntetisk. Jeg har jo ikke hatt struktur på noen ting og har bestandig gått rundt som en løsgjenger, sier Andreassen oppgitt.
Per spør om vi har lyst på en kopp kaffe, det har vi. Han reiser seg opp og går bort til kjøkkenet som er fem skritt fra sofaen i den lille leiligheten.
– Beklager, men jeg har dessverre bare pulverkaffe.
Kaffen koker opp i en kjele på stekeplaten, og Per fyller tre oransje kopper til randen.
– Jeg tror det blir litt mye pulver, men dere får dikke så mye dere klarer, sier han og setter seg ned i sofaen igjen.
Det er snart tid for nok en røyk.
– Jeg vurderer å legge meg inn på avrusning for å få bukt med speed-bruket og denne røykingen. Det er ikke noe bra for meg, sier han.
Mange historier
Etter mange år som rusmisbruker og flere år med psykiske lidelser går Per Herold Andreassen i dag både på medikamenter for sin psykiske sykdom og tar en daglig dose på 40 milligram metadon. Det er forholdsvis lite ettersom vanlig døgndose for rusmisbrukere er på 60 til 120 milligram.
– Metadon er ikke bra. Man blir jo avhengig av det også. Jeg har vært mentalt syk, men er mye bedre nå, men dette er altså noe av det narkotika gjør med folk.
Opp gjennom årene har Per gjort mange ting han ikke er stolt av. Det er ingen hemmelighet at han har både stjålet og laget bråk rundt om i byen.
– Jeg har gjort veldig mye rart som jeg angrer på i dag og som jeg skjemmes over å ha gjort. Det synes jeg er synd, sier Andreassen.
På grunn av alt Per har gjort, har det også oppstått mange historier som kanskje ikke stemmer helt med sannheten.
– Det er en del folk som ikke kjenner Per personlig, så jeg vil bygge opp om myten så man har et salgs felles referansegrunnlag. Helt siden jeg var liten har jeg jo hørt forskjellige historier om Per, så hovedintensjonen min er å nyansere en person alle tror de kjente fra før, sier Mortensen.
For dette er en film filmskaperen har hatt lyst til å lage i mange år, og etter han vendte tilbake til Tromsø etter fullført filmskole i Sverige, begynte han arbeidet.
– Jeg har en del bekjente innenfor rusmiljøet og kom i kontakt med en som kjente Per. Så spurte jeg ham om dette han var interessert i å fortelle historien sin på film, og det var han jo heldigvis, sier Mortensen.
Hvorfor parker?
En historie som ofte har blitt fortalt blant folk, er hvordan Per Herold Andreassen fikk kallenavnet Per «Parker». Blant annet har det blitt fortalt at han betalte en parkeringsbillett for å stå på en parkeringsplass eller andre «sprø» forklaringer. Sannheten er derimot en helt annen.
– I årevis har folk trodd at navnet «Parker» hadde en veldig spesiell historie, men grunnen er egentlig veldig banal. Jeg har bare ikke orket å forklare det til alle. Navnet oppsto da jeg parkerte bilen min.
– Parkerte bilen din, hva mener du med det?
– Nei, jeg orket ikke lenger å kjøre rundt på alle de andre hasjisene. Det var da jeg selv røykte mye, så jeg bare parkerte bilen og sluttet å kjøre. Det er ikke noe mer spennende enn det, sier Andreassen.
Fredrik Mortensen har allerede sikret seg flere timer med film. Noen av klippene har han gjort med Per i byen, men majoriteten er spilt inn hjemme i Pers stue. Mortensen har også intervjuet folk på gaten om deres forhold til Per «Parker» Andreassen.
– Da jeg begynte å spørre folk om hva de synes om Per, forventet jeg å få høre mye negativt. Men jeg fikk stort sett bare positive tilbakemeldinger på ham. I tillegg fikk jeg høre en del historier, men først og fremst var det mange som lurte på hvor han har hatt blitt av, sier Mortensen.
Og det er altså her han sitter, Per «Parker» Andreassen — i stuen sin. Han har forandret seg mye de siste årene. Han er blitt grå i håret og gul på fingrene etter all røykingen. Det bærer ingen tvil om at dette er en mann som har levd et hardt liv, med mange bølgedaler.
– Man vil jo gjerne være et bra menneske, men så kommer man skjevt ut og får et dårlig rykte på seg. Det er synd, sier Andreassen.
Men selv om han både har vært utagerende og småkriminell, er han nok ikke den som har spredd mest frykt i Tromsø by.
– Jeg tror ikke det er mange som er redd meg. For meg har det vært viktig og spesielt å være forsiktig med unger og ikke være brautende når de kommer min vei. Unger er som små guder, sier Andreassen.
Arvet morens helse
Siden han flyttet tilbake til Tromsø på 70-tallet, har han kun bodd her i byen. Gjennom kommunen har han ifølge seg selv nesten bestandig hatt tak over hodet.
– Gjennom årene har jeg bodd rundt om i byen. Det har hendt at jeg har vært husløs, men jeg har aldri vært uteligger, understreker han.
Hjertet hans banker også veldig for byen Tromsø, og Per snakker kjærlig om byen hvor han har levd store deler av sitt liv.
– Byen har et veldig stort hjerte og har vært veldig snill med meg. Folk burde kanskje refset meg mer, men jeg er glad for at de ikke har gjort det. Jeg angrer på mye jeg har gjort.
Litt av årsaken til at Per sa ja til å være med på filmprosjektet, er av grunner han ofte gjentar. Han ønsker at unge folk ikke skal gå i den samme fellen som han selv.
– Etter at jeg begynte med stoff, kom jo heroinen til byen. Jeg har prøvd det en del ganger, men er det et stoff som virkelig dreper folk, så er det heroin. Nå har vi jo også alt mulig slags party-dop som ungdommer tar når de fester. Plutselig kommer unge folk inn i disse miljøene, og da er veien kort til avhengighet, sier Andreassen.
Men selv etter årevis med narkotikamisbruk er Per «Parker» Andreassen ved overraskende godt mot og i nokså god form. Det takker han moren for.
– Jeg har en veldig god helse, det må være en gave fra mamma. Hun har også en jernhelse, så jeg lignet nok litt på henne mentalt. Jeg prøver jo å være så forsiktig og fornuftig som jeg kan.
