– Jeg tok telefonen hjemme. Personen må ha vært klar over at det var et lite barn i andre enden, men sa: «Faren din er gal, du må være klar over at faren din er gal». Det er den første negative opplevelsen jeg kan huske fra barndommen, sier Kjersti Sunniva Iden Knudsen til VG.
Tobarnsmoren sitter i en helt vanlig sofa, i en helt vanlig rekkehusleilighet i Tromsø og snakker om sin høyst uvanlige oppvekst sammen med pappa Børre, mamma Ragnhild og de fire eldre brødrene.
Hun er utdannet lærer og spesialpedagog, men er i dag ufør på grunn av ME.
Hun har beholdt etternavnet, men har hele sitt liv kviet seg for å fortelle hvem faren er til folk hun ikke kjenner godt nok.
– Oppveksten har preget meg, og gjør det fortsatt. Jeg har vansker med å slippe folk inn på livet, og har alltid vært opptatt av at folk skal dømme meg ut fra den jeg er, og ikke hvem faren min er.
Det er første gang hun lar seg intervjue om oppveksten og forholdet til sin far — presten, salmedikteren og abortaktivisten Børre Knudsen. Hun føler det nærmest som å komme ut av skapet.
– Nå er jeg snart 40 år og ønsker å ta hovedrollen i mitt eget liv. Og drite i hva folk mener, sier tromsøkvinnen til VG.
Nær kastet ut
Derfor sa hun som det eneste av barna ja til å medvirke i dokumentaren «En prest og en plage» om ekteparet Børre og Ragnhild Knudsen, som har première på en rekke norske kinoer fredag.
På 80 – og 90-tallet var Balsfjord-presten sammen med kollega Ludvig Nessa landets fremste og mest ytterliggående motstander av loven om selvbestemt abort.
Radarparet sparte ikke på kruttet under sine markeringer: Fosterdukker innsmurt i ketsjup, teatralske ritualer med bukkeblod og små barnekister, demonstrasjoner i prestekrage og -kjole utenfor abortklinikker. Hyl og skrik, kaos og arrestasjoner.
De sto ifølge dem selv øverst på barrikadene for menneskeverd og rettighetene for det ufødte liv, men ble stemplet som representanter fra kirkens bekmørke kjellerdyp. De ble folkefiender.
Da Knudsen skulle besøke datteren på sykehuset i Tromsø etter at hun hadde født sin første sønn i 2002, ville vaktene kaste ham ut.
– Mamma var inne hos meg, mens pappa satt ute på gangen og ventet da vekterne kom. Det var sårt, også for pappa tror jeg, sier hun.
Mobbet og sjikanert
I dag er Børre Knudsen hardt rammet av Parkinsons sykdom, som han fikk konstatert i 2004. Han bor fortsatt hjemme i tømmerstuen i Meistervik i Balsfjord sammen med kona, som fortsatt står last og brast med sin mann etter et langt og strevsomt ekteskap.
Det er langt fra noen selvfølge. Dokumentaren tegner et ærlig og usminket bilde av hva abortkampen har kostet, også for resten av familien.
– Jeg er veldig glad for at denne filmen blir vist. Endelig får mamma sagt noe. Det er hun som har ofret mest.
– Det er også viktig at pappas støttespillere får se hvordan vi har hatt det, hva kampen har kostet oss som familie. For pappa og mamma var det et valg, og de valgte å ta denne kampen. Jeg og brødrene mine derimot ble aldri spurt om vi ville delta, sier datteren.
For Kjersti begynte den verste mobbingen og sjikanen da hun gikk på ungdomsskolen.
Da hun og moren reiste til Spania et halvår i konfirmasjonsalderen, gikk det ville rykter i Balsfjord om at hun var tvunget til å reise utenlands for å føde i all hemmelighet. Barnet skulle hun angivelig ha gitt bort til en av sine brødre.
– Da jeg prøvde å fortelle at det ikke stemte, ble jeg møtt med: "Hvorfor lyver du? Hvorfor forteller du ikke sannheten?"
– Ekstremt snill og hjelpsom
Ryktene og sjikanen har satt dype spor.
– Jeg levde tre forskjellige liv i ungdomstiden. Ett hjemme sammen med mine foreldre, ett ute blant folk og ett inne i meg selv. Og disse livene hadde ingen kontakt med hverandre. Mamma fikk aldri vite at jeg ble plaget.
Hun beskriver faren som ekstremt snill og selvutslettende hjelpsom. Og som fjern og fraværende, en som alltid har gått sine egne veier uten å ta hensyn til familien.
– Pappa har alltid tatt seg tid til alle andre enn sin nærmeste familie. Det var alltid folk på døren eller på telefonen. Han ga penger til folk som trengte det, selv om han i perioder ikke hadde noen inntekt og vi hadde dårlig råd. Vi måtte rømme på hytta eller på fjellet for å få familietid.
– Hvilket forhold har du til din far i dag?
– Samme som jeg bestandig har hatt, utenom de periodene jeg har vært mest sint på ham. Det er litt overflatisk, ikke nært. Jeg har aldri hatt et nært forhold til pappa.
– Jeg har derimot alltid vært veldig knyttet til mamma. Var hun borte, falt min verden i grus. Brødrene mine har nok følt mer på savnet av sin egen far. Jeg hadde mamma.
Kallet viktigst
38-åringen presiserer at sinnet og frustrasjonen like ofte har rettet seg mot farens meningsmotstandere som har latt sitt hat og sin aggresjon gå ut over resten av familien.
– Er du bitter?
– Man er selvfølgelig litt bitter, og jeg har mange ganger tenkt på hvordan livet mitt ville vært om jeg hadde vokst opp i en helt vanlig familie. På den andre side, det skjer ting selv i de mest vanlige familier. Det er mange som har foreldre som er engasjert i noe. Jobb eller andre ting. Det er et vanskelig spørsmål.
– Har faren din gitt uttrykk for anger for belastningen hans abortkamp har medført for familien?
– Ja, han har nok tanker og plager knyttet til de tingene, men han har vansker med å snakke med sine nærmeste om det. Vi to har snakket litt om dette, men han sier likevel at han ville gjort det samme på nytt.
– Hva tenker du om det?
– Jeg tenker at da er saken, eller kallet, viktigere enn alt annet. Det er jo også den opplevelsen jeg har hatt hele livet.
