Liv-Inger Resvoll skriver i helgens innlegg om tidstyvene.
Du ser det overalt. Mennesker som klamrer seg til mobilen som om det sto om liv. Og ikke bare når de er alene. Neida. Mobilen har førsteprioritet enten de er i møter, sitter på kafé med venner eller tilbringer tid sammen med barna sine. Jeg sier “de”. Jeg mener “vi”. For jeg gjør det selv. Tar meg i å svare bare sånn passe engasjert når ungene spør meg om noe, mens oppmerksomheten i all hovedsak er rettet mot telefonen. Jeg blir flau bare av å tenke på det.
Det å glo på telefonen i stedet for å gi oppmerksomhet til de menneskene man er sammen med er så utbredt at fenomenet nå har fått sitt eget navn: Phubbing. Begrepet er satt sammen av de to engelske ordene phone (telefon) og snubbing (det å overse noen med vilje). Enn så lenge har vi ikke noe godt norsk ord for det. Men vi kjenner oss igjen i beskrivelsen. For vi har vel alle opplevd det. Å prøve å føre en samtale med en person som er mer eller mindre sugd inn i telefonen. Det er omtrent like givende som å se maling tørke.
Phubbing foregår ikke bare sammen med familie og venner. Det skjer også på jobben. Har du noen gang vært i et møte hvor en av møtedeltakerne til tross for at vedkommende er til stede, slett ikke er med? For mens resten av dere diskuterer dagens agenda, strekker vedkommende seg stadig vekk etter nærmeste elektroniske dings med nettilgang. Hvilket signal gir det? Jo, at vedkommende kjeder seg. At hva enn det er som foregår i den digitale sfære, så er det mer inspirerende enn det som blir sagt i møtet.
Særlig vi kvinner liker å tro at vi er gode på multitasking. Men faktum er at også vi overvurderer vår egen evne til å fordele oppmerksomheten mellom ulike oppgaver. Undersøkelser viser at multitasking gjør oss både dumme, stressa og ineffektive. Kjenner du deg igjen? Du sitter med en arbeidsoppgave foran deg. Du vet at du må levere. Men så popper det opp et varsel om ny e-post. Eller en melding på Facebook. Og før du vet ordet av det har du forlatt en oppgave til fordel for en annen. Noen ganger må man sjonglere mange baller samtidig. Men som regel kan det være klokt å spørre seg selv hvilke mål man har for dagen. Hvilke oppgaver må du få unna? Hvilke bør du få unna? Og hvilken strategi har du for å håndtere alle tidstyvene som kommer inn fra høyre og venstre?
Som småbarnsmor er jeg særlig opptatt av hvordan dagens teknologi påvirker den kommende generasjon. De som er født ikke med ski på beina, men med en smarttelefon i hånda. Og spørsmålene er mange. Når er barn gamle nok til å få sin egen mobiltelefon? Hvilken type telefon skal vi kjøpe dem? Kan de arve en etter opphavet, eller er det bare den nyeste iPhonen som duger? Hvordan kan vi hjelpe dem å etablere gode mobilvaner?
Dette med vaner er viktig. Og som med all annen barneoppdragelse handler det også her i stor grad om eksemplets makt. Nøkkelen ligger ikke i hva du sier, men hva du selv gjør. Hvis du selv spiser middag med den ene hånda og taster på mobilen med den andre, hva tror du barna dine kommer til å gjøre så snart de får sin egen telefon? Skal vi etablere sunne mobilvaner blant dagens unge, må vi selv være gode forbilder. Er du et godt forbilde? Jeg er det ikke.
