Æ satt forleden og pratet med noen som har noe over middels akademisk utdannelse - og noe høy IQ. I alle fall tror de det selv, og det høres slik ut. Vi diskuterte forskning. Alle var merkelig nok enig i at forskning var et av de viktigste – og kanskje det aller viktigste satsingsområde for Norge.
Når oljen tar slutt, bør vi ha industri/næringsvirksomhet som kan gi oss gode inntekter. Vi kan ikke lene oss fornøyd tilbake i godstolen, og smatte fornøyd på erkjennelsen at vi nå har ca 1 million stående i oljefondet per nordmann. Æ mente det var en bra pott å ha med seg inn i velværens venterom. Men det var småpenger – in the long run, smalt det klart ut fra akademikerreiret. Fullt av spisse menneskenebb. Det var nesten som æ følte at de, i dette enighetens reir, nesten hadde plassert Norges lagledere, i en U-landsdivisjon når det gjaldt vett og forstand i hva som er best for lille Norge.
Det er faktisk slik at Norge i 2012 brukte 1,65 prosent av BNP (brutto inntekter til statskassa) til forskning. ”Fattige” Sverige og Finland brukte noe over det dobbelte, ca 3,4 prosent. Danmark og Østerrike ca 3 prosent, og snittet i EU og OECD landene ca 2 prosent. Søkkrike Norge ligger langt under nedrykkstreken hvis vi hadde blitt vurdert ut i fra Davy Wathnes kriterier. Akademikerne kastet både fuktige rød/grønne og blå/blå regjeringer inn i sentrifugen, uten at noen kom særlig edruelige tørre - og brukerklare ut av den prosessen.
I tillegg til lave forskertilskudd og for liten fokus, så er det også slik at i Norge bor det ca fem millioner mennesker. Det er i underkant av en promille av den totale mengde mennesker på kloden. Tar vi en råsjanse og sier at 1 promille har IQ og interesse for å bli forskere, så har vi i så fall i Norge et forskerpotensiale på ca 5.000 mennesker. I verden totalt blir det da, ut fra samme vurdering, ca fem millioner forskerkonkurrenter. Og da blir det i min begrensete hjerne et relativt klart bilde på at vi i lille Norge har en formidabel utfordring i å forske frem ”noe” som vi kan leve av i en spennende utviklingsfremtid.
Så hører du og æ at det over tid er forsket på det ene og det andre. Æ mener å ha hørt om forskere som offentliggjorde resultatet av lang forskning. De hadde kommet frem til at menn som hadde foreldre/besteforeldre med isser som blanke bowlingkuler, hadde større sjanse for å bli skallet i voksen alder enn menn som på familiebildene er overgrodd - og som har hårvekst inn i evigheten.
Nylig ble det offentliggjort at avkommet til foreldre/besteforeldre som var overvektige hadde større sjanse for å legge på seg ved å spise kaloririk mat enn de som kom fra foreldre med normal kroppsvekst. Du vet de som stort sett sliter med å få plass til mer enn en stripe i pysjamasen. Da blir æ litt svett, og hjernens fornuftskala kommer litt i ubalanse. Er dette noe å forske på? Det er jo bare å ta seg en tur rundt på byen, så vil alle og enhver kunne se det med egne øyne, at slik er det. Selvfølgelig med visse unntak. Du behøver ikke en hjerne med store IQ-utslag på hjernens Richters skala for æ skjønne det. Vil æ tro. Men du og æ skal ikke synse og tro. Vi skal vite.
Ut fra mengden forskere ute i verden som vi i lille Norge skal konkurrere mot og sammen med, så ville det sikkert være viktig at våre forskerkroner ble økt opp til nordisk nivå, og kanskje også at vi ikke skyter med hagl mot hva vi skal forske på, men legger inn presisjonsskyting i utvelgelsen. Kanskje vi bør styre forskningen mot det vi kan bli best på, og holde fokus på de emner?
Skal vi bli skikkelig god, må vi passe på å bli bedre. Hele tiden. Og da må vi velge ut de felt vi har naturgitte forutsetninger til å bli best på - ved at vi mer eller mindre daglig er i miljøer der vi blir presset til å bli bedre og bedre. Selvfølgelig ser æ også at det blant norske kvinner og menn vil være noen lysende unntak som kan finne opp ting som er i ”utakt” med de norske prioriteringer. Det sies at det visstnok var NTH-miljøet i Trondheim som fant opp mobiltelefonen, og som raust ga det til Nokia som skapte et mobileventyr i Finland.
Æ skreiv litt om været i forrige Sideblikk, og av og til treffer æ noen som har kommentarer til mine noe løse formuleringer. Stort sett er det godord, eller rettere sagt, så langt har det bare vært godord. Det får meg til å bli noe usikker på om kritikerne ligger på lur og venter til skumringen kommer sigende, før de lusker frem med sitt mørke budskap. Du og æ vet jo at det er like mye sannhet i kritikk som i ros. Vel, nok om det. En dame i voksen alder kom bort og spurte hvorfor æ ikke hadde tatt ”været helt ut” i siste Sideblikk. Æ skjønte ikke helt hva hun ville frem til, så æ spurte pent om hun kunne gi meg noe innspill. Greit nok sa hun, og her er et forsøk på å sette ord på hennes værobservasjoner.
”Når du og æ snakker om været, så sier vi: ”Han var sterk i natt”. ”Han blåser godt nå”. ”Han la ned mye snø i går”. ”Han var djevelsk i natt” – ”han blåste og holdt et satans leven”. Altså bruker vi benevnelsen han om været når vi skal fortelle om et noe overvektig og kraftig vær. Greit! Du er med?”
Æ nikket stumt.
”Men når været er helt jævlig, og polare lavtrykk ramler inn over land, og blåser vett og forstand ut av hus, fjøs og alt som står i dens vei, ja, da heter ikke været han lenger. Da har fandenskapet fått et damenavn. Da heter uværet Hilda, Emma, Gerd, Turid, Karin - eller what ever.
Skjønner?”
Ho satte øyne som et skarpt polart lavtrykk på meg, mens hun ventet på et mer eller mindre vettig svar. Æ kunne ikke komme på noe annet enn å spørre om hun trodde det kunne komme av at det stort sett er menn som er meteorologer. Og kanskje, bare kanskje, navnet ble hentet fra kjerringa til den herremeteorologen som oppdaget at et familiært kjent, ekstra sterkt pådriv var på vei inn over hus og hjem?
Hun flirte svakt og nikket litt. Gikk noen meter. Snudde seg – og sa: ”Du husker på å sette som avslutningen etter den konklusjonen – eller hurr?”
