Andreas Eldjarn, Simen Tokle, Christian Lian og Trond Andre Bolle kjører bakerst i kolonnen av kystjegere, et flystøttelag, amerikanske utviklingsrådgivere og to representanter for regionale afghanske myndigheter. Klokken er nesten halv seks søndag ettermiddag og det 17 mann store følget er på vei mot Almar Bazar, sørvest i Fayrab-provinsen nord i Afghanistan.

Det støver, så de fire soldatene i det pansrede IVECO-kjøretøyet holder god avstand til kjøretøyene foran. Med jevne mellomrom har de kontakt på sambandet, men med ett blir det stille fra den bakerste vognen. Følget snur og finner det syv tonn tunge IVECO-kjøretøyet delt i to av en veibombe. Ingen liv sto til å redde. Talibans mest fryktede våpen påførte norske styrker sitt største tap siden 2. verdenskrig.

Andreas Eldjarn er den yngste blant de ti norske soldatene som falt i Afghanistan – og den eneste tromsøværingen som har falt i strid siden okkupasjonstiden.

Fant seg selv

Det siste bildet av Eldjarn viser en rakrygget smilende ung mann ute på skarpt oppdrag i en virkelighet de aller fleste 21-åringer kun kjenner fra TV-skjermen. Ifølge hans bror Erik Eldjarn (32), var det slik han var.

– Det første jeg tenker på når jeg tenker på Andreas er at han alltid var smilende og omsorgsfull, og i tillegg en ekte atlet. Han var utrolig trygg i seg selv og ville prøve det meste. Da han dro til Harstad og ble kystjeger ble hans sterke sider virkelig bekreftet. Han utviklet et stort mot og en ro – egenskaper som er essensielle når det koker, forteller storebror Eldjarn.

Han har selv to år som kystjeger bak seg, og vet hva lillebroren ofret av blod, svette og tårer for å komme seg dit han var i karrieren. Av 200 rekrutter er det kun fem til ti som klarer strabasene.

– En av hans befal fortalte meg en historie; Laget til Andreas skulle tynes litt og sto oppstilt i havet utenfor Harstad senhøstes. Etter hvert blir befalet nummen og spør gruppen om de vil opp. Alle står stille. Ingen tør si noe før Andreas roper; nei, vi blir stående. Det var slik han var. Han elsket å bli utfordret. I Harstad fant han seg selv.

En annen ting som beskriver Andreas var hans grenseløse lagmentalitet – en mentalitet han delte med sine kolleger i Kystjegerkommandoen.

Dette var også grunnen til at han befant seg i Afghanistan i juni 2010.

2. mai 2010 havnet 13 norske soldater fra Kystjegerkommandoen og tre bombeeksperter i et bakholdsangrep utenfor Ghorwmach. Blant disse var Simen Tokle og Christian Lian. Sistnevnte fikk en rikosjett i haken under den seks timer lange skuddvekslingen. Ni av de 16 i følget blir skadet, to livstruende. På dette tidspunktet hadde Andreas Eldjarn nettopp kommet tilbake til Norge etter å ha gjort ferdig sin kontingent. 26. juni skal hans søster ha bryllupsfest, og til høsten skal han begynne på befalsskolen. Likevel er han ikke tung å be når Kystjegerkommandoen trenger å erstatte sine sårede soldater. Han får med seg 17. mai i Tromsø, men er raskt på vei sørover igjen. Dette ble trukket fram av Generalinspektør i Sjøforsvaret, Haakon Bruun-Hanssen da han talte til de falne under båreseremonien på Gardermoen.

– Han ringte hjem dagen før bryllupet, og alle snakket med ham. Det husket han – han skulle jo vært der. Dagen etter bryllupet fikk vi beskjeden om at han var død. Flagget ble senket fra hel til halv stang, forteller Erik.

Krever minnestein

Kurt Ringstrand hadde kun bodd i Tromsø i tre uker da han reiste til Afghanistan. Nå har han tre kontingenter bak seg. Som ammunisjonsoffiser i Mazâr – e Sharïf hadde han kontakt med MOT- laget til Eldjarn.

– Jeg møtte Andreas i ”baren” – egentlig var det leirens kiosk, men vi kalte den baren. Han var en trivelig kar. Det ble aldri snakk om hvor han var fra – at han var tromsøgutt fant jeg først ut etter ulykken.

Veibomben som tok livet til Eldjarn, Lian, Tokle og Bolle er den verste hendelsen i norsk militærhistorie siden 2. verdenskrig. Hele landet var sterkt preget. Særlig tungt merkes det i forsvarskretser.

– En slik stor ulykke går inn på en. Forsvaret er ikke så stort, sier Ringstrand.

Nå mener han det er på høy tid at Tromsø kommune hedrer innsatsen Eldjarn gjorde i nasjonens tjeneste. Dette er viktig også for etterlatte, for andre militære, deres familier – og ikke minst for vår kollektive bevissthet.

– På min siste medaljeseremoni var det en soldat som fikk sin syvende operasjonsmedalje for tjeneste i Afghanistan. Han har tilbrakt tre og et halvt år av livet sitt der. Det er et offer, men det største offeret ytes av dem som sitter hjemme i Norge. I Afghanistan satt vi i samme skip, mens her hjemme satt våre nærmeste og bekymret seg. Fulgte med i media og tolket alt som ble skrevet. Håper at vi kommer hjem igjen. Andreas kom hjem, men ikke på den måten vi ønsket, sier Ringstrand.

– Jeg synes at det er synd at ikke kommunen selv har tatt initiativ til å hedre sin innbygger – som falt for Norge. Det burde vært tilrettelagt et minnesmerke. En stein fra Kvaløya der han kom fra, en fin messingplate – så enkelt kan det gjøres, mener Ringstrand.

Han minner om at behovet for å ha et sted å minnes Andreas ikke er begrenset til den nærmeste familien og venner. Som soldat har man en annen, uniformskledd familie.

At det er mange som minnes Andreas er hans facebookprofil og minnegruppe tydelige beviser på. I dag – fire år etter hans død fortsetter vennene hans å skrive beskjeder og gratulasjoner til Andreas på profilene.

Hvem vi er og hva vi står for

I september i fjor stilte Ringstrand opp i kommunestyret for å fremme sitt syn. Så langt har ikke noe skjedd. Og i overmorgen er det fire år siden Andreas, Christian, Simen og Trond ble drept.

Storebror Erik og familien er glad for Ringstrands engasjement. De møttes på minnegudstjeneste Veterandagen/Frigjøringsdagen 8. mai.

17. mai talte Erik ved minnesteinen over Krigens ofre under 2. verdenskrig i Tromsø i Kirkeparken.

– Det føltes veldig riktig å gjøre det. Jeg har fått et nært forhold til det minnesmerket. 17. mai er dagen det er viktigst å minnes menneskene på akkurat den steinen – og det de døde for. Vår frihet og våre verdier – hvem vi er og hva vi står for, som jeg sa 17. mai, sier storebror Eldjarn.

Han er opptatt av at et minnesmerke ikke bare skal være til brorens minne – det er en heder til alle soldater.

– På kirkegården ligger en sønn, en bror, en onkel og en venn. Et minnesmerke hedrer Andreas, men også det andre soldater har vært villige til å ofre. Det hedrer deres familier og våre verdier. Et minnesmerke symboliserer en nasjonal takknemlighet og respekt for det de har ofret, sier Eldjarn.

Han viser til Kåre Emil Brændelands uttalelser etter at han 8. mai i år fikk Krigskorset med sverd for sin innsats i internasjonale operasjoner i Bosnia-Hercegovina i 1994.

– Utmerkelser tildeles ikke bare enkeltpersoner, men hele avdelingen og hele militærfamilien.

Ordfører Jens Johan Hjort forteller at det jobbes med konkrete planer om et minnesmerke.

– Vi har hatt kontakt med familien Eldjarn, og broren til Andreas holdt en fin tale foran monumentet i Kirkeparken på 17. mai. Det jobbes med å få til et minnesmerke over tromsøværinger som har falt i nyere tid. Det skal vi få til.

Erik Eldjarn (32) mener det er viktig å minnes innsatsen broren Andreas gjorde i Afghanistan på samme måte som man minnes krigsveteranene fra 2. verdenskrig. Foto: Tom Benjaminsen
Kurt Ringstrand har engasjert seg for å få Tromsø kommune til å reise et minnesmerke over Andreas Eldjarn. Han mener det er synd at dette ikke har skjedd enda - fire år etter at Eldjarn ble drept på oppdrag i Afghanistan. Foto: Aleksander Tokle
Andreas Eldjarn var seks år yngre enn sin storebror Erik, men Erik mener likevel at de to var svært like.
Andreas Eldjarn fant seg selv da han begynte som kystjeger. Han hadde alltid likt utfordringer, og som jeger fikk han brukt potensialet sitt.
Andreas Eldjarn elsket havet helt fra barnsben av. Hans far Gunnar er en renommert båtbygger, og han vokste opp i fjæresteinene på Kvaløya.
Kystjegerne spesialiserer seg på militære operasjoner i kysområder. Seleksjonsprosessen er svært hard. Andreas hadde et nært forhold til havet, og fant seg raskt til rette.
Det våte element var hjemme for Andreas - både på jobb og privat. Brettseiling var en lidenskap.