Sjefredaktør Jørn-Christian Skoglund er kreftsyk. Gjennom bloggen hans kan du følge hans kamp mot kreftsykdommen.
Les også: Den tøffe beskjeden...
Mandag formiddag går startskuddet for seks sammenhengende, intense uker med stråling av kreftsvulsten i nesen/bihulene og cellegift.
Egentlig skulle jeg nettopp vært ferdig med runde to med cellegift, men like før jeg skulle i gang med behandlingen forrige mandag, viste en undersøkelse og ferske røntgenbilder at den første kuren ikke hadde gitt den effekten legene var ute etter. Kreftsvulsten hadde ikke krympet noe særlig.
Et slag i trynet, selvsagt.
Derfor ble behandlingsregimet besluttet omlagt. Nå skal jeg starte strålebehandling i kombinasjon med cellegift. Det skal være en ”hestekur” kraftig nok til å få djevelskapen som har tatt bolig i nese og bihuler til å forsvinne. Det gis ingen garantier, selvsagt, leger er forsiktige med slikt, men det er planen dem – vi, rettere sagt – jobber etter.
Les også: - Jeg er overveldet over all responsen
Jeg hadde i mine mest optimistiske øyeblikk før denne kraftkampen for å bli kvitt kreften startet, tenkt at jeg skulle tilbringe de gode dagene på jobb. Iallfall delvis. Det har så langt blitt kun med to to-timerlange besøk. Etterpå har jeg vært fullstendig tom for energi. For etter at kvalmetåken forsvant, har dagsformen svingt veldig. Fra en helt OK dag, hvor det å gå innom butikken ikke ender med en "knockout" på sofaen, til dager hvor sofaen har vært min beste venn. Slike dager – uten energi, uten krefter, uten evner til å gjøre noe annet enn å eksistere – er de aller verste. Det er knapt synlig utvendig. Men inni er det bare kaos.
Jeg vet det kommer flere av dem. Ikke når. Men de kommer.
Som legen forklarte meg, da han fortalte at de ville kjøre stråling og cellegift i kombinasjon: ”Du må forberede deg på dette blir den aller tøffeste jobben du noen gang har gjort eller skal gjøre.”
Jeg har tatt poenget. Jeg har innsett og erkjent at jeg er alvorlig syk, og at jeg skal konsentrere all energi fremover om å bli kvitt kreftsvulsten. De seks neste ukene handler for meg utelukkende om atmed ondt skal ondt fordrives. Jeg vil få det kjipt i noen uker framover, for at jeg skal komme ut i andre enden kreftfri og tilbake som mitt gamle jeg.
Eksakt når vet jeg ikke, men jeg vet at jeg skal dit. Det er den målsnora jeg skal passere.
Jeg har hatt flere koselige besøk de siste par ukene, timet inn i de gode periodene. Jeg makter ikke så veldig lange besøk i slengen, eller å forholde meg til mange mennesker samtidig. Men du verden hvor fantastisk mye energi og helbred det ligger i en god kommentar og en forløsende latter, og en god klem. Og jeg har virkelig gjenoppdaget verdien av den gode samtalen, den jeg har vært litt for lite flink til å prioritere og ta meg tid til i en hektisk hverdag de siste årene. Jeg har hatt mange slike gode samtaler - face to face og på telefon - de siste ukene. Og jeg håper på mange flere i tiden som kommer.
Jeg setter fortsatt stor pris på å høre fra dere, og håper formen tilsier at jeg kan takke ja til noen av de hyggelige kafèinvitasjonene jeg har fått. Jeg savner summingen av mange folk samlet på en kafè. Og lukten av god kaffe.
Innimellom slagene på UNN og på blogen, forsøker jeg å være innom Twitter. Følg meg gjerne der. Profilen min der tar i liten grad for seg kreft, men mye annet mellom himmel og jord. Profilnavnet mitt er JCSkoglund. Håper vi ”høres” – der også!
JC
