Det var som om skyene endelig sprakk, himmelen åpnet seg og Bukta begynte på ordentlig da Kvelertak gikk på scenen. Vokalist Erlend Hjelvik kommer inn med noe så absurd som en ugle tredd over hodet. Vi kjøper det, det er nesten like kult som om det skulle vært en ørn — eller eventuelt en måse.
Flere sjangre
Konserten starter knallhardt og i nesten 90 minutter dras man gjennom universet til Kvelertak. Alle låtene flyter over i hverandre og det er vanskelig å fokusere på noe annet enn akkurat det som foregår på scenen — til en forandring fra flere andre band under årets festival.
Det har seg nemlig slik at på tross av det harde musikalske utrykket til Kvelertak og Hjelviks grumsete vokal, hvor ordene nesten er umulig å tyde, sjangertypisk for hardcore, er dette ikke den eneste sjangeren Stavanger-bandet opererer innenfor.
Sterkt levert
Musikken er fryktelig melodiøs og den dundrende bassen til bassist Marvin Nygaard er så fengende at det er vanskelig å ikke bevege kroppen i takt med musikken. Personlig har jeg aldri vært fan av den typen musikk som Kvelertak spiller, men dette var jammen meg så sterkt levert at jeg får spise mine egne ullsokker.