11. mai skal grunnlovsjubileet markeres med egen jubileumsgudstjeneste, og til da skal alt stå klart. Til å gjøre nødvendig vedlikehold og restaurering av kirkekunsten har Elverhøy kirke fått hjelp fra den tyske konservatoren Heinz Kurtz som til daglig er ansatt i Nordland fylkeskommune som er eneste fylket i landet med en egen konservator til å ivareta kirkekunsten i fylket.
– Kirkekunstens verste fiende er stadig mer bruk av elektrisk oppvarming i kirkene. Den tørker opp treverket i kirkekunsten. Det får treverket til å trekke seg sammen, noe som igjen gjør at maling sprekker, løsner og i verste fall flasser av. Dette har satt sine spor også her i Elverhøy kirke, men uten at situasjonen for kirkekunsten er blitt katastrofal, slik jeg har opplevd det i mange andre kirker, forteller Heinz Kurtz.
Tromsøs eldste
Elverhøy kirke slik vi kjenner den i dag, ligger på toppen av øya, ved kirkegården av samme navn. I utgangspunktet ble den reist i 1803 i kirkeparken, men ble revet og flyttet i 1861 for å gi plass til nåværende domkirke som var under bygging. Kirka ble plassert ved Strandvegen, mellom det nåværende Fylkeshuset og Tromsø Kunstforening. Her fikk den på folkemunne navnet Landskirka, selv om den formelt sett het Tromsøysund kirke fram til 1965, deretter Tromsøy kirke.
Byen vokste hurtig og i 1971 ble kirka igjen revet, for så å settes opp der den står i dag. Den ble vigsla på nytt, nå som hovedkirke i Elverhøy sokn som omfatter søndre del av Tromsøya.
Fra 1700-tallet
– Mye av inventaret i Elverhøy kirke er gammelt, en del er også mye eldre enn kirka selv. Mens kirkebygget er oppført i en nygotisk stil som var vanlig rundt år 1800, er både altertavle og preikestol utført i seinbarokk fra 1700-tallet. Altertavla er eldst og fra tidlig i århundret, mens preikestolen er noe yngre, kanskje fra midten av 1700-tallet, opplyser Heinz Kurtz som mener at dimensjonen på kirkekunsten også taler for at det er snakk om gjenbruk etter at den først har vært plassert i kirkebygg som er mindre enn Elverhøy kirke.
– Kirkekunsten var gjenstand for et stort restaureringsarbeid i 1958, og det ble gjort godt arbeid den gang. Det viktigste nå har vært å fjerne støv som gjennom årene har fått grodd godt fast. Med en pensel med bare tre hår har jeg ført lim inn i sprekker og ved hjelp av varme og press er løse malingsflak igjen blitt festet til underlaget. Noen steder har det også vært nødvendig med retusjering der maling har falt helt av, men i mindre grad enn jeg har opplevd i mange andre kirker, forteller kirkekunstkonservatoren.
– I tillegg har det også vært nødvendig å fjerne mye flekker med stearin fra altertavla, noe som skyldes sprut fra bruk av levende lys. Dette er også en gjenganger når det gjelder denne type restaurering, forklarer Heinz Kurtz.
