Politikere blir beskyldt for å slenge rundt seg med sterke meninger om alt mulig. Når det gjelder kommunesammenslåing, kan vel kritikken snarere bli at enkelte mener noe altfor svakt.

Da jeg for mange år siden jobbet i Dagbladet, kom de opp med slagordet «Sterke meninger». Dette frontet de så ofte de kunne, og med så store kjendiser som de fikk til. Internt var derfor jubelen stor da Aqua-Lene ble med på en kampanje de hadde som het «Stopp volden», hvor hun sto med hånden ut, på samme måte som kampanjens logo.

Dette var altså mens Lene Nystrøm var en verdensstjerne, ikke en realitydommer, som hun er nå.

Kristopher Schau satte det hele i perspektiv i et radioprogram: «Stopp volden – jeg kan vel vanskelig forestille meg en mindre sterk mening. De vurderte kanskje «Nei til atomkrig», men fant ut at det kunne støte noen».

På mange måter minner Arbeiderpartiet om Dagbladet. Først var de for kommunesammenslåing, men i april ble dette plutselig omgjort til at de var for «frivillig kommunereform». De er altså for dette, men alle parter må være enige først. Betyr ikke det egentlig at de er MOT kommunesammenslåing?

Da Jan Tore Sanner sendte forslaget på høring, var det bare en håndfull småkommuner som ønsket å bli innlemmet i en større. Ja, men skal man tvinge slikt igjennom, hvis folk er mot det?, tenker nok du. I tilfeller hvor den holdningen strir mot enhver økonomisk fornuft, synes jeg faktisk så.

Ta for eksempel en kikk på tallene fra Berg på Senja, hvor det er under 900 innbyggere, og cirka 115 av disse er ansatt i kommunen. Og en svært høy andel av disse postene er altså rent administrative.

Jeg vil på ingen måte henge ut Berg, men tror at et lignende bilde vil gjelde ganske mange småkommuner.

Det er ikke så veldig langt unna at man ikke har noen å administrere, ettersom ALLE er ansatt i kommunen. Selvsagt er det viktig å opprettholde sysselsetting på små steder, men når man skal rasjonalisere og finne mer økonomiske løsninger på alle andre områder, blir ikke tanken så fjern om at man kunne hatt all denne administrasjonen én plass, i stedet for fire. Og kanskje man da ikke ville slitt i samme grad med å finne kompetente folk til stillingene.

Dette er en brannfakkel, men at det enkelt kunne vært løst på den måten, er uomtvistelig. En rekke av lensmannskontorene ble slått sammen, med påfølgende rabalder, men i etterkant sitter man med en politietat som fungerer langt bedre. Man har lavere utrykningstid og høyere oppklaringsprosent. Og kostnadene er soleklart lavere.

Jeg antar at hvis ikke alt i kommunen ble brukt til administrasjon, ville det frigjort adskillige midler som kunne vært brukt til både veier, idrettshaller og markedstilskudd.

Utspillet vil nok få faren min til å snu seg i senga (han er så absolutt i live, derfor «senga»). Som mangeårig varaordfører for Senterpartiet, er hans ståsted nokså klart. Da han i kjølvannet av EF-kampen i ‘72 skulle forhindre at landsbygda ble slukt opp av storbyen, startet han Vårsol IL i Trollvik, som en motvekt til storkapitalen på Finnsnes.

At det bare var 2 km mellom stedene, så ikke ut til å stoppe ham. Jeg registrerer at idrettslaget fortsatt eksisterer den dag i dag – 40 år etter. Det er med andre ord ikke bare småkommuner som kan vise til formidabel overlevelsesevne, på tross av at de går mot enhver menneskelig logikk.