Undertegnede har, sammen med supergitarist Tore Morten Andreassen Figenschow, hatt den store gleden av å besøke 10 av kommunens sykehjem den siste tida, alt i regi av Den kulturelle spaserstokken. Det gjorde vi med vår lille forestilling «Oder og gitar», og i den forbindelse er det mange som fortjener en stor og varm takk.

Overalt hvor vi kom fikk vi en fantastisk mottakelse av institusjonenes personale. Her var alt gjort klart, med blomster på bordene, servering av kaffe og kake, teknisk utstyr på plass osv. Den roen og avstressende atmosfæren som alltid møtte oss, gjorde alle godt, og var svært viktig for at hver enkelt opptreden forløp helt knirkefritt.

Selve møtet med tilhørerne, det være seg personell eller pasienter/brukere, ble svært både inspirerende, interessant og givende for oss som utøvende kulturarbeidere.

Opplevelsen av varm applaus, morsomme kommentarer, sang, klapping av takten, tårer og latter tilhørte dagens orden, men også møte med pasienter som var svært demente og hjelpetrengende betydde mye for oss. I dag vet vi mye om at også denne pasientgruppa nyter godt av kulturell stimuli og kulturelle opplevelser.

Kommunens leder for «Den kulturelle Spaserstokken, Brit Eva Løkkemo, fortjener selvsagt også en stor takk for svært så god og profesjonell tilrettelegging. Alltid behjelpelig, og veldig behagelig å samarbeide med.

I en tid hvor det har vært svært mye negativ kritikk av forholdene i deler av norsk eldreomsorg, er det også godt å få et innblikk i at mye fungerer veldig godt. Vi har på vår lille turne møtt god kvalitet og standard på alt fra interiør, bygningsmessige fasiliteter, mat, miljø og service. Vi har møtt et svært så imøtekommende personale, som både har tatt seg tid, og vist stor omsorg.

At stat og kommune også de siste årene har satt av penger og ressurser for at brukerne omkring på våre ulike eldreinstitusjoner skal få et kulturelt tilbud, i en ellers kanskje noe monoton hverdag, ser jeg på som både svært viktig og svært nødvendig. Nå som eldrebølgen for alvor begynner å vokse i landet vårt, anser jeg det som svært viktig at dette kulturelle tilbudet styrkes i årene som kommer.

En av de odene jeg fremførte under vår forestilling, var «Oden tell måsen», og siden hele byen for tida er opptatt av krykkjas liv og levnet, så avslutter jeg dette mitt lille innlegg med akkurat den oden:

Stormåse, småmåse, måse med hætte,

sildmåse, krykkje, en svartbak som lætte.

Bymåsen sætt sæ på byens kafea,

måsen i Kina har kopp den drekk te a.

Måsen e høylytt, det kan ikkje næktes,

kanskje han sånn på bergenseran slæktes.

Måsen e frekk, han e uredd og fri,

måsen har humor og sjølironi.

Bymåsen røyke og tar sæ en øll,

måsen e bæst på å være sæ sjøll.

Måsen han høre på rockemusikk,

jobbe som oftest på rækefabrikk.

Måsen sett ægg, det e litt a en spise,

en vår uten ægg, det e skikkelig krise.

Måsægg e viktig for hjertefrekvænsen;

en gave fra Gud tell den norske potænsen.

Krykkja i Tromsø, den bor på hotell,

et måsehotell, hold nu kjæft å fortæll!

Hør: Tromsø kommune har laga en plass,

der krykkja kan verpe, og sætt sæ på dass.