– Dersom vi ikke finner en åpenbar dødsårsak ved obduksjon, så må hjernen fikseres i formalin før vi kan undersøke om det foreligger en sykelig tilstand i hjernen som har medført døden. Det tar om lag to uker. I de tilfellene følger ikke hjernen liket tilbake, forklarer Lars Uhlin-Hansen, professor i patologi og rettsmedisin.
Slik skal helsekøen forsvinne
Sendes til Harstad
Det var torsdag denne uken Aftenposten publiserte en sak på nettutgaven sin der to fortvilte foreldre sto fram og snakket om sjokket de opplevde da de nylig ble klar over datteren, som døde i vår, hadde blitt begravd uten hjerne. Dette skjedde som en følge av at vedkommende hadde blitt obdusert uten at patologene fant en klar dødsårsak, og altså derfor måtte fiksere hjernen hennes, en prosess som tar flere uker.
Ifølge Uhlin-Hansen, som har hovedansvaret for hematopatologi og rettsmedisin ved UNN, er dette vanlig praksis også i Tromsø.
– Vi foretar omtrent 200 obduksjoner i året, hvor halvparten er begjært av politiet. Årlig ender omtrent 100 av obduksjonene med at hjernen må tas ut og fikseres. Disse samles opp og blir fraktet til krematoriet i Harstad én gang i året, før deretter og bli satt ned på en anonym minnelund, opplyser han.
Før var det slik at alle disse hjernene ble lagt i en felles kiste før de ble sendt til kremasjon, men Uhlin-Hansen kan opplyse om at denne praksisen nå har blitt endret.
– Nå blir hver enkelt hjerne først lagt i en egen pose, slik at pårørende som ønsker det, kan få den utlevert, forklarer han.
Utreder kutt i ambulansen
Vanskelig å snakke om
I hvilken grad pårørende kjenner til at hjernen kan være tatt ut i forbindelse med obduksjon, varierer imidlertid veldig. Ifølge Uhlin-Hansen finnes det nemlig ingen praksis som sier at dette er noe det skal informeres om.
– Dersom et barn under fire år dør, får pårørende tilbud om dødsstedsundersøkelse der patologen som har utført obduksjonen drar hjem til de pårørende for å gi informasjon og samtale med foreldrene. At hjernen kan være tatt ut er imidlertid et ømtålig tema, som det er vanskelig å vite om man skal ta opp der og da. Her må man føle seg litt frem for å finne ut om dette er noe pårørende tåler å høre rett etter dødsfallet. Ofte tenker vi at det er bedre om fastlegen informerer om dette på et senere tidspunkt, forklarer professoren, før han legger til:
– Når det gjelder voksne har som regel ikke vi patologer noen kontakt med pårørende, da er det legen som har begjært den medisinske obduksjonen, eller politiet ved rettsmedisinske obduksjoner som tar seg av den kontakten.
Ikke pålagt å informere
Heller ikke i disse tilfellene er de imidlertid pålagt å informere pårørende om at avdøde eventuelt har blitt begravd uten hjerne.
– Folkehelseinstituttet er i gang med å utarbeide en egen informasjonsbrosjyre som nærmeste pårørende vil få utdelt i forbindelse med obduksjonen. Denne brosjyren kan forhpåentligvis bli brukt i hele landet. Det er ikke slik at vi forsøker å holde noe skjult. Dersom noen spør om dette, svarer vi ærlig. Jeg tror imidlertid mange leger synes det er vanskelig å gå inn på detaljer rundt obduksjonen, da det lett kan høres brutalt ut. For oss ville det derfor vært en fordel om dette var allment kjent, for jeg skjønner godt at pårørende kan reagere på dette dersom det er noe de får kunnskap om i ettertid, erkjenner Uhlin-Hansen
Ventet åtte timer sittende på ferskt operasjonssår
– Etisk sett er det uheldig
Odd Arvid Ryan i Pasient- og brukerombudet i Troms er skeptisk til at pårørende ikke blir varslet i slike saker.
– Etisk sett er det uheldig at det ikke eksisterer en slik praksis. Det finnes en forskrift som tar for seg obduksjon med tanke på retten til å reservere seg mot at organene brukes til forskning, så det er helt klart en svakhet ved forskriften at den ikke også omfatter dette med tilbakesetting av organer, mener Odd Arvid Ryan.
Pasient- og brukerombudet mener man ikke kan forvente at praksisen er noe pårørende selv skal ha kunnskap om.
– Slik jeg ser det burde det være veldig enkelt å få løst problemet, for eksempel ved å innarbeide noen gode rutiner blant dem som jobber med dette, da det tross alt ikke er snakk om så altfor mange tilfeller årlig, påpeker Ryan, før han legger til:
– Hovedpoenget må være at man unngår at de etterlatte kommer i en situasjon der de først får kunnskap om at deres avdøde er begravd uten hjerne når det er for sent. Vi må unngå at det oppleves som en overraskelse etter sjokk for de etterlatte, mener han.