Til tross for at den er Malawis hovedstad. Noen få rundkjøringer, og så har jeg plutselig syklet ut av byen. Foran meg venter 154 km.

Som alltid etter en hviledag er humøret og motivasjonen på topp, og musklene er uthvilte og klar for en ny dag på sykkelen. Konkurransesyklistene Ina og David G sykler forbi meg. Som alltid.

Ina er den soleklare raskeste jenta, og turlederne sier at hun er den raskeste kvinnelige deltakeren som noen gang har deltatt på TdA. Det er ikke vits for oss andre jenter å forsøke å slå henne, og hun gir også mennene hard konkurranse. David G er den raskeste mannlige syklisten.

Mens de sykler forbi meg, ønsker jeg dem lykke til med dagens konkurranseritt. Som alltid. Men denne morgenen var ikke alt som før allikevel. I et øyeblikks galskap bestemmer jeg meg for å se om jeg klarer å holde følge med dem. Ina og David G virker overrasket når de skjønner at jeg har tatt dem igjen, og når jeg spør om jeg kan forsøke å sykle sammen med dem. De ønsker meg hjertelig velkommen.

Det går fort unna.

Jeg tenker at jeg bare vil klare å holde dette tempoet i et par kilometer, før jeg får symptomer på hjerteinfarkt. Men jeg får ingen symptomer. Jeg blir virkelig overrasket når verken kondisen eller lårene klager. Plutselig har vi syklet 20 kilometer. Dette er jo helt rått! Jeg føler meg jo ikke sliten. Vi trår og trår.

De forklarer meg kommunikasjonsreglene for å sykle effektivt i felt (i en sånn der vinge som man ser syklister på Tour d´France gjør). De spør om jeg har lyst å forsøke å sykle fremst. Det vil jeg. Det er tyngst å sykle fremst. Jeg vil ikke skuffe dem, så jeg trår ekstra hardt i. De andre har 29 km/t når de er fremst, og jeg skal ikke være dårligere. Jeg klarer å ha et tempo på 31 km/t. Yes!! For hver 2-3 km bytter vi på hvem som er fremst.

I det ene øret har jeg musikk på, og plutselig kommer Queens med ”Don´t Stop Me Now”. Det kunne ikke passet bedre.

Steven er stor i øyene! Steven er den av crewet som serverer lunsj. Ina og David G er alltid de som kommer først fram til lunsj, men nå er jeg også sammen med dem.

Selv om alle er overrasket, er jeg nok den som er mest overrasket.

Jeg ante ikke at jeg kunne være en så sterk syklist om jeg vil. Vi spiste lunsj, og fortsatte ferden. De første 20 km etter lunsj gikk greit, men så begynte lårene å sutre.

Etter totalt å ha syklet sammen med dem i 70 km den dagen, måtte jeg gi meg. Det er lenge siden jeg har vært så stolt over meg selv!! Dagen etterpå ventet 175 km. Jeg har aldri syklet så langt på en dag. Med en selvtillit på topp etter utallige komplimenter fra de andre deltakerne, bestemmer jeg meg for å se hvor fort jeg klarer å sykle 175 km.

Med god musikk og sterke lår går det fort unna. Etter 40 km passerer jeg Alessandro.

Han er en 198cm muskelbunt fra Tyskland, og den andre raskeste mannen på turen. Jeg sier ”God, you are SO slow!!”, så suser jeg forbi han.

At han tar en rolig dag på grunn av et vondt kne, ofrer jeg ikke en tanke. Det eneste jeg tenker på er hvor kult det hadde vært å ha hatt dette på film! Etter 7 timer og 13 minutter var jeg i mål. Storfornøyd! Jeg var den andre raskeste jenta. Men siden Ina som oftest karakteriseres som en robot (siden hun helt opplagt ikke har evne til å kjenne smerte), velger jeg å mene at jeg var den raskeste jenta ;)

Neste dag ventet 171 km. Jeg var sliten etter to dager hvor jeg hadde lekt konkurransesyklist. Tatt det i betraktning, samt at jeg ikke hadde tatt noen bilder eller snakket med noen av de lokale menneskene etter at vi hadde syklet inn i Zambia, bestemte jeg meg for å ta mange pauser på turen.

Det var en flott tur. Men etter hvert begynte varmen å bli kvelende.

Søren! Har jeg ikke fått nok av varmen i Sudan og Etiopia? Må det være kveldende varmt i det sørlige Afrika også? Jeg tok en pause i skyggen under et tre. Mens jeg satt der, pep det i telefonen min. Det var melding fra min gode venninne Ida. Hun skrev at vannet har gått, og at hun nå var på sykehuset i Kirkenes for å føde. Jeg ble kjempeglad! I tillegg hjalp det meg å komme meg gjennom dagen. Hvis hun klarer å få et annet menneske ut av sin egen kropp, så skulle vell jeg klare å sykle de siste 30 km i glovarmen til camp.  Det er jo ingenting i forhold.

Neste morgen sto jeg opp med den feile foten. Hele natta hadde jeg ligget å vrid meg i varmen, og hadde så å si badet i min egen svette. Grusomt. Nedtrykt satt jeg meg på sykkelen. Denne dagen ventet 124 km.

Sett i forhold til de tidligere dagene, skulle dette være en enkel dag. Så feil kan man ta. Før klokken var 09, viste temperaturmåleren 35 grader. Dette lovde ikke godt for resten av dagen. I tillegg var det over 1900 meter med klatring, mesteparten før lunsj. Med klatring ble farta mye saktere.

Når det heller ikke var en lett bris i luften, ble varmen veldig intens. Jeg hadde det ikke godt. Det eneste jeg klarte å tenkte på var enten  vannmelonen som ventet på meg ved lunsj, eller å bade i Djurs Sommerland.

Jeg måtte stoppe flere ganger i skyggen. Jeg tok en vannflaske, og helte vann over hodet. Flere ganger vurderte jeg å klippe av meg håret, eller å sykle uten sykkelhjelm.

Etter sikkert fem timer på veien, kom jeg endelig fram til lunsj. Skuffelsen var enorm når jeg så at det ikke var mer vannmelon igjen. Jeg sendte Steven et stygt blikk. Kroppsspråket og blikket mitt var ikke til å misforstå. Enten må han rasjonere maten bedre, eller så må han sørge for å handle inn nok vannmelon.

Pottesur gikk jeg å satt meg i skyggen, og helte enda mer vann over hodet. Jeg kjente ingen sultfølelse selv om det var fem timer siden sist jeg spiste, og jeg var kvalm. Men jeg ville ha vannmelon.

Etter en stund kom Steven med mange skiver vannmelon. Han hadde tydeligvis tatt poenget, og kjøpt melon fra butikken ved siden av.

Siden Tanzania har jeg syklet hele distanser hver eneste dag. Og jeg hadde tenkt å fortsette med dette helst helt til Cape Town. Men viljestyrken min og min mentale helse blir virkelig utfordret når gradestokken er over 40 grader.

Jeg satt meg på følgebilen fram til camp den dagen. Skuffet over meg selv var jeg nedtrykt den kvelden. Jeg må finne en måte å takle varmen på!

Den femte og siste dagen inn til Lusaka var bare 104 km, og det gikk som en lek. Mens jeg syklet, stoppet en bil. De lurte på hvor alle vi skulle. Jeg fortalte velvillig om turen. De sa at jeg sikkert måtte være kjempesulten av all treningen, så de gav meg fire bananer. Veldig flott gjort!

Når jeg kom fram til camp, møtte jeg Scott. Han hadde en Pepsi Light i handa. Jeg var målløs. Hvor i all verden har han fått tak i det? Pepsi Max er min store svakhet, og det har vært ytterst få plasser i Afrika hvor jeg har funnet det. Scott fortalte meg at det var en stor SPAR-butikk lengre nede i gata.

Jeg dro rett dit, og kjøpte så mange bokser at jeg er virkelig bekymret for om jeg får plass til alle i skapet mitt i morgen.