De fleste blir glade for et nytt kjøleskap. Det er penere og renere, bråker mindre, bruker mindre strøm. Slik er det også med nye boliger. De er bygget etter nåtidas behov, de er tette, lyse, lettere å holde rene, billigere i drift. Det bygges mye nytt i Tromsø for tiden. Det både utbygges, ombygges og gammelt rives ned til fordel for nytt. Det er bra, for folk mangler boliger akkurat nå. Men sett i et bredere perspektiv mister byen variasjon i bygninger, byrom og bruk.
Arroganse fra byrådet
Det er tre gode grunner til å tenke seg om en ekstra gang før man vedtar planene for utbygging på verftsområdet:
1: Verftsområdet er et stykke levende historie på akkurat det stedet som byen vokste opp omkring.
2: Det er et stort økonomisk potensial i å utvikle bydeler som bevarer et historisk særpreg, og dette potensialet blir ikke utnyttet godt nok i dag.
3: Verftsområdet tilbyr en fungerende fiskerihavn midt i sentrum hvor byens innbyggere fritt kan ferdes og følge med i arbeidet på båtene.
Tromsø vokste opp omkring Skansen. Men Tromsøs historie omfatter ikke bare de fine, gamle bygningene ved Skansen. Tromsø har hatt en havn og et verft nesten like lenge. Om man fjerner den siste bit av havnevirksomhet i sentrum, forsvinner en forbindelse mellom historie og nåtid. Bygningene på verftstomta er ikke verneverdige i vanlig forstand, men sammen byr de på en variasjon i materialer, byggestil og romlige forløp som ikke finnes andre steder i Tromsø sentrum. Erstatter man alle verftsbygningene med nye boligkomplekser, så vil det gå ut over variasjonen i bybildet, og byen blir mindre interessant å ferdes i.
Rent økonomisk er det på sikt et uklokt trekk å fjerne historiske bygninger. Både for byen som helhet og for entreprenørens arvinger. Historie har blitt en valuta når byer skal markedsføre seg selv. Historie koster tid, er en verdifull vare. Historiske bydeler har ofte et mer variert gateløp og mer karakter. Det er hit turistene tar turen for å fornemme stemningen, her innbyggerne fra andre bydeler liker å oppholde seg, og her folk helst vil bo. Hvis de har råd. Folk er ofte villige til å betale langt mer for å bo i bydeler med renoverte historiske bygninger framfor å bo i nybygg. Nybygg forblir ikke nye, historiske bygninger fortsetter å være historiske!
Men aller viktigst: På verftsområdet finner man noe som er uerstattelig, men samtidig vanskelig å bevare når prisen på areal stiger. Det er etter hvert uhyre sjeldent at en by av Tromsøs størrelse har et fungerende verft og kaiplasser til yrkesfiskebåter midt i sentrum. Det at folk har muligheten til å følge fisket og verftsindustrien på nært hold, uten sikkerhetssoner, overvåking og piggtrådgjerder, er unikt. Vel lukter, bråker og roter det, men hvem orker en by som er blottet for funksjon, hvor folk kun sitter og glor på hverandre fra hvert sitt kafébord?
Jeg kommer fra København. Der har vi Kjøttbyen, Nordhavn, Carlsberg-bryggeriet. Alle eksempler på industrivirksomhet i sentrum som har luktet, bråkt og rotet. Ikke ett av stedene inneholder lenger den aktivitet som navnene hentyder. Der er ikke kjøtt i Kjøttbodene,
ingen frakteskip i Nordhavn, intet øl på Carlsberg. Kjøttbodene er nå omdannet til barer og gallerier, Nordhavn til et bolig- og rekreasjonsområde, Carlsberg til dansescener og konsertsaler. Det gode ved alle de tre stedene, er at bygningene fikk bli stående og nå brukes til noe nytt. En del av historien er bevart, og de nye bydelene har høyt besøk og stor popularitet.
Det triste er at byen mister forbindelsen til en lang rekke yrker og virksomheter. Der er ingen slaktere, ingen havnearbeidere, skipsførere og bryggere i København lengre. Og de aktivitetene som engang fylte bybildet, er erstattet av fornøyelser. Det er et tap av historie, men også av en by.
For hva er en by? En by er et sted hvor mennesker møtes på tvers av holdninger, opphav, inntekt, alder og utdannelse. En by er sentrum for utveksling. Av kunnskap, meninger, penger, kultur og varer. Tvinger man fiskeri og verft ut av byen, fjerner man et utall av potensielle møter og utvekslinger.
I Tromsø burde man ikke bare verne om pene, gamle trehus, men også om miljøer og virksomheter som bidrar til livet i gata. Hvorfor ikke sikre at fiskerne finner det attraktivt å legge til kai her i fremtiden, ved å gi dem de beste fasiliteter? Man kunne opprette et sjømannshjem og en havnekneipe og bevare en verftshall til skipsreparasjoner, omdanne den andre verftshallen til pensjonat, bygge nye boliger innimellom, krydre med en Rema 1000 og en gigantisk klatrevegg. Nei, byer er ikke som kjøleskap!