– Hæ? Nå ble jeg sjokkert, utbryter Veronika Løveng-Hansen i telefonen.
Aldri før har hun snakket med en journalist som ønsker å høre om hennes forhold til barnevernet, nettopp fordi det er en solskinnshistorie.
– Media fokuserer alltid på dem som opplever skrekkhistoriene, men det er flest av oss barnevernsbarn som har gode opplevelser med barnevernet. Likevel kommer vi sjeldent til ordet med våre historier, sier hun.
Ba om hjelp
36-åringen vokste opp i Nord-Troms sammen med sin mor. Som 15-åring gikk hun til barnevernet og ba om hjelp. Hun hadde det ikke bra hjemme og trengte å komme seg bort. Hun ønsker ikke å utdype hva hun opplevde hjemme som førte til at hun i slutten av september i 1993 valgte å si ifra til noen.
– Dette er ikke bare min historie. Den involverer på et sett hele familien min. Foreldre, besteforeldre og ikke minst barna mine. De skal slippe å forholde seg til detaljene rundt hvorfor jeg ikke hadde det bra, sier hun.
Hos barnevernet ble hun tatt godt imot. I løpet av noen dager fikk hun flytte på institusjon. Det ble et vendepunkt.
– Det var helt avgjørende for meg å flytte hjemmefra. Barnevernet tok meg på alvor. De innkalte mamma til en samtale og spurte om vi ville ha noen hjelpetiltak hjemme. Det sa jeg nei til, forteller Løveng-Hansen.
Hun ønsket å bo på institusjon. Barnevernet ga henne helgen til å tenke over saken. Mandag morgen var hun fortsatt like bestemt. En dame fra barnevernet plukket henne opp og kjørte henne til Silsand ungdomshjem.
– Jeg husker at jeg trodde at det ville se ut som et fengsel der, med gitter foran vinduene og tvangstrøyer. Slik var det absolutt ikke, sier Løveng-Hansen.
Hun fikk god oppfølging og har gode minner fra det ti måneder lange oppholdet. Fortsatt har hun kontakt med institusjonen.
– Møte med barnevernet var noe bra for meg. Jeg er takknemlig for all hjelpen jeg har fått, sier hun.
Oppfølging
I 1997 meldte hun seg inn i Landsforeningen for barnevernsbarn. I dag er hun fungerende leder i foreningen.
– Jobben barnevernet gjør er bra, men de kan alltid bli bedre. Vi jobber for at barnets beste alltid må komme først, sier Løveng-Hansen.
Blant annet jobber foreningen for at ettervernet skal økes fra 23 år til 25 år.
– Oppfølging er viktig. Vi ønsker også at de ansatte i barnevernet skal få en sosialfaglig autorisasjon. Når en helsefagarbeider gjør en feil får det konsekvenser for vedkommende. Vi mener at det samme bør gjelde for de ansatte i barnevernet, sier hun.
Når hun forteller til nye bekjentskaper at hun er barnevernsbarn opplever hun i stor grad en stigmatisering.
– Det finnes mange forutinntatte oppfattelser av oss. Blant annet at det er synd på oss og ”stakkars deg”. Jeg opplever også at det ikke blir stilt samme krav til oss. Men det er jo bare tull! Vi er en like sammensatt og ressurssterk gruppe som andre i samfunnet, sier hun.
Hun er glad for at det ble stilt krav til henne da hun var 16 år og fortsatt under offentlig omsorg.
– Som 16-åringer flest var det dager da jeg ikke kom meg opp på skolen og det første året jeg gikk på videregående skole strøk jeg. Heldigvis hadde jeg flinke voksne rundt meg som stilt krav. Jeg fikk klar beskjed om at da fikk jeg bare gå året om igjen, sier hun.
I dag jobber hun som miljøterapeut med rus og psykiatri i Tromsø kommune. Hun er bosatt på Kvaløya med mann og to barn på 15 og 11 år. Hun bruker mye tid på å følge opp barna.
– Det er viktig for meg. Jeg er med på alle foreldremøter og vil ha med meg alle fotballkamper. På den måten overkompenserer jeg nok litt i forhold til min egen oppvekst. Når jeg ikke får vært på en fotballkamp, fordi jeg er på et møte i Oslo for eksempel, må mannen min live-oppdaterermeg på sms under hele kampen. He-he. Jeg er nok litt i overkant opptatt av å være til stede, men jeg synes det er viktig å bruke tid sammen med barna mine, sier hun.
Russiske myndigheter griper inn i barnevernssak i Tromsø
Si fra
At barn selv melder ifra til barnevernet tilhører sjeldenhetene. Tall fra barnevernet i Tromsø viser at det i 2013 var åtte barn som selv ba om hjelp. I alt fikk de inn 741 meldinger.
– For oss starter arbeidet i det vi får inn en melding. Vi er derfor helt avhengig av at det er noen som melder fra om sin bekymring når en har grunnlag for å tro at et barn blir utsatt for omsorgssvikt, sier enhetsleder Elizabeth Kræmer i barnevernet i Tromsø kommune.
Ifølge loven har alle som arbeider i offentlige instanser og tjenester, samt for organisasjoner og private som utfører arbeid eller tjeneste for stat, fylkeskommune eller kommune opplysningsplikt til barneverntjenesten. Som privatperson har du også et ansvar.
”Du har opplysningsplikt til barneverntjenesten når du har grunn til å tro at et barn blir mishandlet i hjemmet eller utsatt for andre former for alvorlig omsorgssvikt, eller når et barn har vist vedvarende alvorlige adferdsvansker”, står det i barnevernloven.
Statistikken hos barnevernet i Tromsø viser at de offentlige etatene stadig blir flinkere til å melde ifra.
– Det har vært et fokus på dette de siste årene. Det har også skjedd en endring i hvordan vi betrakter vold i hjemmet. Tidligere ble dette kalt husbråk og ble sett på som et familieanliggende. Nå er dette helt klart et samfunnsansvar og ny kunnskap og forskning tilsier hvor skadelig det er for barn å være vitne til, og utsatt for vold, sier Kræmer.
Dette har ført til ny praksis for hvordan man håndterer disse sakene.
– Barn som var vitne til vold i hjemmet ble ikke viet mye oppmerksomhet. Nå vet vi at det er skadelig for et barn å oppleve dette, sier enhetslederen i barnevernet.
Har blitt bedre
Blant dem som er blitt bedre på å melde ifra er Universitetssykehuset i Nord-Norge, fastlegene og legevakta. Mens det i 2010 ble meldt inn 17 saker til barnevernet, ble det i 2013 meldt inn 43 bekymringsmeldinger.
Avdelingsleder May Elin Sømhovd og overlege Anton Giæver ved legevakta i Tromsø, sier at legevakta har spesielt fokus på å avdekke mulige overgrep og omsorgssvikt hos barn.
I tillegg er de oppmerksomme på situasjoner der barn kan være pårørende. Når en av foreldrene oppsøker hjelp på legevakta på grunn av alvorlig sykdom, rus eller psykisk sykdom, skal de ha barnet i tankene.
– For omtrent et år siden innførte vi et nytt skjema ved legevakta der man kan krysse av for om man har barn. Dette gjør oss oppmerksom på mulige omsorgsproblemstillinger som kan dukke opp. Da spør vi om hvor barnet er og om det er noen sammen med det. Et barn skal ikke oppleve omsorgssvikt eller føle seg forlatt når foreldrene er syke, sier May Elin Sømhovd.
Legene ved legevakta har et stort ansvar for å ivareta barns omsorgsbehov og i løpet av de få minuttene barn er til konsultasjon skal de avdekke om de er utsatt for mulig omsorgssvikt.
– Det er et besværlig tema for de fleste helsearbeidere. Vi er jo omsorgsarbeidere, men samtidig skal vi også avdekke mulig overgrep og omsorgssvikt ved for eksempel banale skader, sier overlege Giæver.
– Vi er jo på mange måter etterforskere som leger. Vi etterforsker sykdommer, og når vi får inn barn på kontoret må vi etterforske hva som virkelig har skjedd, sier han.
Kvier seg
De to tror at mange kan kvie seg for å melde ifra til barnevernet fordi man er usikker på om det virkelig kan ha skjedd omsorgssvikt.
– Noen tenker kanskje at de må finne ut mer før de kan kontakte barnevernet. Men der er loven klar. Man skal melde ifra når man har en mistanke. Det er barnevernets oppgave å finne ut om det er noe i mistanken, sier Sømhovd.
Når offentlige etater melder inn bekymringsmelding til barnevernet, blir foreldrene opplyst om hvem som har meldt ifra og om hva.
– Derfor forteller vi at vi kommer til å melde ifra til barnevernet. De fleste aksepterer det greit, sier Giæver.
Horne vil pålegge foreldre å følge tiltak fra barnevernet
Barn i krise
Krisesenteret for Tromsø og omegn møter voksne og barn i akutt krise. Også her har de i de senere årene fått et økende fokus på barna.
– Da krisesentrene ble startet for 30 år siden var det fokus på kvinnene. De siste ti årene er fokuset også på barna, i takt med resten av samfunnet, sier leder Hanne Stenvaag ved Krisesenteret for Tromsø og omegn.
Blant annet ansatte krisesenteret i januar en egen barnefaglig medarbeider. Inger-Lise Kilmark jobbet tidligere i barnevernet i Tromsø, men nå er det barna ved krisesenteret hun følger opp. I 2013 var det 22 voksne og 13 barn som oppsøkte krisesenteret. Så langt i år har 22 voksne og 18 barn bodd på krisesenteret.
– Det er viktig at barna får en forståelse av hvorfor de er her. De trenger ofte oppfølging og vi legger stor vekt på å samarbeide med mor. Unntaket er meldeplikten til barnevernet. Det gjør vi uansett, sier Inger-Lise Kilmark.
I Tromsø har de rutiner og klare retningslinjer på å melde ifra. Men slik er det ikke ved krisesentrene i landet sett under ett.
Ifølge statistikken for krisesentrene som Sentio Research har laget på oppdrag fra Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet kommer det fram at det syndes mot opplysningsplikten.
– Krisesentrene melder ikke alltid til barnevernet når forelder tar med barna hjem til voldsutøver. 354 barn ble tatt med hjem til voldsutøver etter opphold på krisesenter i 2013. For til sammen 82 av disse barna, eller nesten hvert fjerde barn, ble det ikke meldt til barnevernet, skriver Barne-, ungdoms og familiedirektoratet i en pressemelding.
– Dette er tall som er bekymringsfulle. Vi har rutiner for at det ikke skal skje her hos oss, sier leder Stenvaag ved krisesenteret i Tromsø.
Tromsø kommune bryter internasjonal barnekonvensjon
Du har ansvar
I tillegg til de offentlige har man som privatperson også et ansvar for å melde ifra til barnevernet. I 2013 meldte 12 privatpersoner fra om omsorgssvikt til barnevernet. I 2013 mottok barnevernet i Tromsø 95 meldinger fra privatpersoner.
– Privatpersoner kan fremme en bekymring til barneverntjenesten muntlig og har anledning til å være anonyme. Det er viktig at en ikke tenker at det er nødvendig å ha bevis, men at en alvorlig bekymring er tilstrekkelig. Det er også mulig å ringe oss for å rådføre seg og drøfte en sak anonymt før en melder fra, sier enhetsleder Elizabeth Kræmer i barnevernet i Tromsø.
Felles for barnevernet, krisesenteret, legevakta og Landsforeningen for barnevernsbarn er at de jobber ut ifra de to ordene; barnets beste.
– Det skal ligge til grunn i alt vi foretar oss, både her i barnevernet men også i samfunnet for øvrig, sier Kræmer.