OSLO: Reibo regidebuterte i Norge i 2010 og ble nominert til Hedda-prisen med debutforestillingen «Vente på Godot» på Hålogaland Teater. Siden da har jobbtilbudene vært mange.
– Det har skjedd mye siden da, og jeg har fått mange fine oppdrag, sier Reibo og lister opp noen av stedene hun har jobbet: I Bergen, Stavanger, på Det norske teater, Nationaltheatret og Operaen.
– Alt dette siden 2010. Det er mange oppdrag på få år.
– Ja. Det føles ut som flere år, men det er jo ikke det, sier Reibo og ler.
Full timeplan
iTromsø snakker med regissøren da hun sitter på bussen i Oslo på vei fra et møte til et annet. Akkurat nå har hun en full timeplan fram til 2019.
– Jeg er en travel person, men jeg prøver å lære meg å slappe av. Det er enklere når man har en kjæreste som kan få tankene over på andre ting, sier Reibo.
Hun er blitt vant til å ha mange baller i luften. Akkurat nå jobber hun med å sette sammen åpningsseremonien til ungdoms-OL på Lillehammer i februar. I tillegg jobber hun med et prosjekt kalt «Ti på Torshov» med ensemblet på Nationaltheatret, hvor hun er en av tre husregissører.
– Neste høst skal jeg til Rogaland Teater med et spennende prosjekt. Deretter står hovedscenen på Nationaltheatret for tur. Etter det er det ganske fullt fram til 2019, sier Reibo.
Midt i dette tar hun seg en velfortjent måneds ferie på Bali.
Kreativ familie
Interessen for teater kom som barn. Reibo kommer fra en kreativ familie, og det har påvirket henne.
– Som 6-åring var jeg med på Steigen Sagaspill, der mamma spilte dronningen. Teater ligger i familien, spesielt med tante Bente Reibo som driver Kulta. Da jeg flyttet til Tromsø som 12-åring begynte jeg med ungdomsteater der. Som 14-åring fikk jeg prøvd meg som regissør på Kulta, sier Reibo.
Hun tror interessen for teateret har vært der hele tiden.
– Da jeg gikk musikklinja på videregående skole lærte jeg i praksis, av min tålmodige klarinettlærer Håkon Stødle, at øvelse gjør mester. Det var en god lærdom, som senere åpnet teateret for meg, sier Reibo.
Etter det reiste hun til Litauen for ett år med registudie. Det var der hun skjønte at det var teater hun skulle jobbe med.
– Etter Litauen var jeg bare 18 år gammel, og derfor litt for ung for å komme inn på et registudie. Så jeg reiste til Danmark og gikk på den statlige russiske teaterhøgskolens internasjonale avdeling, hvor jeg lærte meg skuespill. Men det var regissør jeg ville bli, sier Reibo.
Deretter tok hun mastergraden sin i Moskva.
Takker Reppen
– Hva betyr teateret for deg?
– Jeg synes det er en fantastisk opplevelse å se et menneske gjennomleve et drama foran deg, og med deg. Jeg er veldig glad i filmer, men det er noe med en live-opptreden som alltid vil være mye mer avhengig av meg som tilskuer. Det er en kommunikasjon der, forestillingen puster med publikum. Det elsker jeg. Mange oppfatter teater som et resultat, har man sett en forestilling så er man ferdig med den, men for meg er det en prosess som utvikler seg, og skuespillerne utvikler seg i rollene. En forestilling er noe levende som man må ta vare på og fortsette å gi liv, forteller hun.
Nå er det flere år siden Reibo sist bodde i Tromsø, men byen er fremdeles viktig for henne – først og fremst på grunn av familien.
– I Tromsø har jeg mange folk jeg er glad i som har vært viktige støttespillere for meg. Det er en stor, herlig familie jeg har der. Det er veldig godt å kunne komme hjem til Tromsø for å slappe av, men også å ringe hjem for å få støtte, sier Reibo.
Nordens Paris var også viktig for Reibos karriere.
– Det var der jeg fikk min norgesdebut, og det var bra. Takk til Iren Reppen for det! Å bli Hedda-nominert for regi på den første forestillingen jeg gjorde i Norge var selvfølgelig veldig fint – og det ble lettere for meg å få jobb etterpå, sier hun og ler.
– Har du noen planer om å jobbe i Tromsø snart?
– Ikke enn så lenge. Men det blir spennende å se hvem som blir teatersjef nå.
