Tiden renner, men du kjenner den ikke. Du er ikke død, men du er heller ikke levende. Du er i dødens forgård. I koma er hjernen satt på pause. Hvordan føles det?

– Jeg traff en pasient som sa det på en veldig god måte: Når hodet er slått ut, opplever du verden på andre måter. Men du bærer med deg minner fra opplevelsene likevel. Du er sanselig til stede på et eller annet plan, sier Sissel Lisa Storli, leder for pasientnær sykepleieforskning ved Universitetet i Tromsø.

Men for Viktoria Sollid (22) ble alt svart og tidløst da hun falt i koma.

Det siste 22-åringen husker fra en vårdag i mars 2012 var at hun var på vei hjem fra trening. Hun skulle kjøre inn i en tunnel.

– Tok meg i hånden

– Jeg husker aldri at jeg kom inn i tunnelen. Alt ble svart. Borte, sier Viktoria fra Tromsø til VG.

Viktoria hadde krasjet rett inn i tunnelveggen. Ingen vet hva som egentlig skjedde, eller hvorfor. Bilen ble totalskadet. 22-åringen fikk store indre skader, flere beinbrudd og det gikk hull på hovedpulsåren. Hun havnet i koma.

Seks dager senere våknet hun plutselig. Det første hun husker er at familien sto over henne i sengen.

– De tok meg i hånden. Jeg husker de var veldig, veldig glade, sier 22-åringen til VG.

Intensivavdelingen ved Haukeland universitetssykehus i Bergen behandler kritisk syke pasienter som ligger i koma hver eneste dag.

– Våre pasienter er alt fra spedbarn til eldre. Når vi kommuniserer med pasienten, forholder vi oss som om de hører det vi sier. Kanskje kan de, om ikke annet, registrere kjente stemmer eller høye lyder? sier intensivsykepleier ved Haukeland, Ann Merete Arntsen, til VG.

Hun forklarer at mange som er i ferd med å våkne fra koma har mareritt.

– I oppvåkningsfasen opplever vi at en del pasienter hallusinerer og har vrangforestillinger. For noen kan opplevelsen være ekstremt skremmende og prege pasienten i ettertid. De sterke medisinene kan nok ta en del av skylden for det, sier Arntsen.

På noen norske sykehus, ligger det en dagbok i nattbordsskuffen ved respiratoren. Dette er en bok sykepleierne setter av tid til å bruke. I den skriver de om og tar bilder av pasienten som ligger dypt bevisstløs.

Hensikten med boken er å fortelle pasienten om det de fleste ikke husker eller forstår hvis de våkner fra koma.

Et romrom i livet

Arntsen og de andre sykepleierne på intensivavdelingen på Haukeland universitetssykehus er blant dem som bruker mye tid på å skrive i slike dagbøker.

– Det viser seg at mange av våre pasienter husker lite eller ingenting. Det blir som et tomrom i livet som de i ettertid ønsker å fylle. Dagboken kan derfor være et hjelpemiddel til å forstå hva de har vært gjennom. Det kan oppleves som særdeles sterkt å lese om og se bilder av seg selv i en slik tilstand, sier Arntsen.

Familien og vennene til Viktoria var på besøk på sykehuset mens hun lå bevisstløs. Dette skriver sykepleieren i dagboken til Viktoria:

«Pappa og Gerd er på besøk hos deg. Kanskje hører du at dem snakker til deg. Du begynner å åpne øyenlokkene litt og beveger på hodet (…) Daniel og Frida kommer også på besøk hver dag. Sammen venter alle på at du skal våkne. Men vi vet også at det kan ta litt tid. Du må bare bruke den tiden du trenger. Imens passer vi på det og det ser ut som at du har det så bra som du kan ha det nå.»

Viktoria synes det er vanskelig å sette ord på følelsen hun hadde da hun våknet.

– Jeg hadde ikke begrep om tid. Jeg trodde jeg bare hadde sovet litt, men så fikk jeg beskjed om at jeg hadde vært i koma. For meg var det helt stille. Men for familien rundt meg var det seks dager med kaos.

Hun synes det var rart å titte ned på kroppen sin i sykehussengen.

– Jeg kunne ikke bevege på meg. Jeg hadde blitt stiftet i magen og armen. Det var vanskelig å puste, sier hun.

– Jeg gråt og gråt

Hun forklarer at hun ikke nå, eller da, hadde noen minner fra selve ulykken.

– Jeg tror det var grunnen til at jeg ikke følte så mye frykt. Men jeg synes synd på familien og vennene mine som måtte gjennom dette. Når jeg ble innlagt på sykehuset fikk de først beskjed av legene om at jeg bare hadde noen beinbrudd, og det var ikke så alvorlig. Dagen etter visste de ikke om jeg ville overleve, sier Viktoria.

Hun slapp unna mange av de typiske koma-marerittene. Men en dag hun lå på sykehuset etter koma fikk hun angst.

– Jeg gråt og gråt, og måtte få en sykepleier til å sitte inne hos meg. Jeg følte plutselig at jeg var sperret inne i en tunnel. Jeg visste at jeg ikke var det, men det føltes slik.

Viktoria husker ingenting fra komatilstanden. Derfor synes hun det er fint å ha dagboken.

– Det er rart å titte på bildene i boken. Alle ledningene og alt som var koblet til kroppen min. Jeg lå så fredelig der, og ante ikke hvilken hard kamp jeg skulle gjennom etterpå. Det er sterkt å se i boken nå, sier hun.

Viktoria var så alvorlig skadet, at hun fikk beskjed av legene at det ikke var sikkert at hun kunne gå igjen.

Men etter mye trening klarte hun å gå sine første steg. Ett år senere løp hun maraton.

Viktoria (22) lå i koma i seks dager. Det var ikke sikkert hun ville overleve. Hun har fremdeles arr på kroppen etter ulykken. Foto: Tom Benjaminsen