SJØGATA: Når Ljøgodt fratrer sin stilling 1. mars, får han for første gang på lenge endelig mulighet til først og fremst tenke på seg selv.
– Planen er å ta et sabbatsår. Først skal jeg ut og reise i Sør-Amerika. I juni skal jeg til Svalbard i forbindelse med en stor konferanse hvor kunstmuseet er arrangør. Dessuten har jeg både bok- og forskningsplaner jeg kommer til å videreføre. Det har vært intenst med både langsiktige prosjekter, utstillinger og daglig drift. Det har ikke alltid vært mye tid til å tenke på seg selv, men det skal jeg gjøre nå. Så får vi se hva det kan bli til når det første året er over. Det står åpent akkurat nå, og det kjennes godt, sier Knut Ljøgodt.
Det er bare vel 30 år siden Nordnorsk Kunstmuseum ble etablert med Tromsø som base. I 2008 overtok Knut Ljøgodt som direktør etter først å ha arbeidet noen år som konservator ved kunstmuseet.
– Det har vært utrolig spennende å få være leder for en av landets mest markerte kunstinstitusjoner. Vi har et tydelig ståsted i Nord-Norge. Vi retter blikket utover, men vet hvor vi er. Det er langt fra Tromsø til hovedstaden, men det gjør ikke ting vanskelig og absolutt ikke umulig, sier Knut Ljøgodt.
Tromsø i verden
Han tenker blant anna på utstillinger som han og kunstmuseet står bak som de senere årene har markert både institusjonen og norsk kunst på en fortreffelig måte i utlandet. Kunstmuseets Balke-utstilling ble en megasuksess da den etter visning i Tromsø ble tatt videre til National Gallery i London, hvor den ble sett av rundt 150.000 publikummere. Utstillinga «Sámi Stories: Art and Identity of an Arctic People» høstet varm mottakelse da den ble vist både hos Scandinavia House på Manhattan i New York og i Anchorage Museum i Alaska.
– På den andre side har vi også sett det som en oppgave å få vist internasjonal kunst her i Tromsø, sier Knut Ljøgodt.
Et godt eksempel på dette er utstillinga «David Hockney – Landskaper fra nord» som ble vist som sommerutstilling i 2012. Sentralt i utstillinga med arbeider fra den britiske kunstneren som vurderes som en av vår tids fremste samtidskunstnere, var bildet «Midnight Sun, Norway» som Nordnorsk Kunstmuseum hadde kjøpt inn året før, og som utgjør et hovedverk i kunstmuseet samling.
Slik blir utstillingsåret for kunstmuseet
Samlinga ei utfordring
Knut Ljøgodt trekker fram samlinga som ei av utfordringene kunstmuseet har hatt, og fortsatt har.
– Ved etableringa begynte Nordnorsk Kunstmuseum fra scratch. Ved etablering har de fleste andre kunstmuseum bygd samling basert på eksisterende lokale samlinger fra kunstforeninger, private samlere eller andre. Her i Tromsø var ikke så tilfelle. Det fantes ikke slike større samlinger, sier Ljøgodt.
LES OGSÅ: Disputerer om historiemaleriet
De første årene var mye basert på deponeringer fra andre kunstinstitusjoner, ikke minst daværende Nasjonalgalleriet, nå Nasjonalmuseet. Ved inngangen til 2016 var likevel samlinga bygd opp til å romme vel 2.100 verk. Rundt 600 av dem er kommet til i løpet av Ljøgodts «regjeringstid». Av disse er vel 400 gaver, i hovedsak som arv fra Hagstrøm-samlinga og fra den kunstneren Olav Christopher Jenssen, opprinnelig fra Sortland. Resten er innkjøp. I tillegg til 2.100 egne verk disponerer kunstmuseet også arbeider som er deponert fra andre eiere som Nasjonalmuseet, Sparebanken Nord-Norges kunststiftelse, Sparebankstiftelsen DNB NOR, Tromsø Kunstforening, samt private samlinger.
Må jobbes med
– Nå har kunstmuseet ei så stor samling at vi kan lage utstillinger basert på egne verk. Ikke minst er dette viktig for våre turnerende utstillinger hvor det kan være vanskelig å bruke innlånte arbeider. Ei samling er imidlertid ikke noe man har, men noe man må jobbe med kontinuerlig. Nye verk må komme til, både for å fylle hull i den historiske delene og for å fange opp vesentlige strømninger i samtidskunsten. Samlinga er grunnsteinen i hele vår virksomhet, for både formidling og forskning, som det er blitt mye mer av de senere årene.
– I tillegg må samlinga bli tatt vare på, bilder må vedlikeholdes og i noen tilfeller restaureres. For å ivareta disse oppgavene burde museet etter hvert fått ansatt en teknisk konservator. Nå begynner det faktisk også å bli et problem for oss at magasinet ikke har mer plass, sier Knut Ljøgodt.