– Programmet er jo spilt inn for lenge siden. Hvilke låter må vi TV-seere se opp for? Og hvilke låter ga mest inntrykk.
– Eva (Weel Skram red.anm.) sin versjon av «Lost in the Tango var utrolig fin. Unni Wilhelmsen imponerte stort med «Elsk meg sakte». Den så jeg ikke komme i det hele tatt, og jeg fikk helt hakeslepp, på TV! Det kan dere se etter. Ellers ble jeg imponert av Admiral Ps «Papa Stone», som ble en skikkelig reggaelåt.
– Hvordan er det å se seg selv på TV og ikke minst bli hyllet med et knippe av dine mest folkekjære låter?
– Jeg liker ikke å se meg selv på TV. Så jeg har faktisk ikke sett noe av det som har blitt sendt. Men jeg merker at jeg har fått veldig mye hyggelig respons. Her om dagen kom flyvertinna bort til meg og fortalte at hun gleda seg til lørdagen når det var min tur. Folk kommer mye mer bort til meg og det er utelukkende positivt. Jeg har fått forespørsel om noen jobber og sånt.
– Du opplever den klassiske «Hver gang vi møtes»-boosten som mange får etter å ha vært på programmet. Er ikke det en gylden mulighet til å gi ut noe nytt? Det er jo seks år siden sist det kom en plate fra deg.
– Jeg holder på å øve med et nytt band nå. Det gir ny inspirasjon, og jeg sitter inne med en del låter på engelsk. Det er en stund siden jeg lagde det. Jeg har lyst til å lage ny musikk og skrive nye låter. Jeg har skikkelig lyst å lage ei LP-plate.
– Det må du! Alle snakker om albumdøden og at streaming av enkeltlåter er det som gjelder. Hva tenker du om det?
– Jeg liker albumfølelsen, men jeg skjønner at jeg gjør det mest for meg selv i den tiden vi er i. Å lage album er nesten et tapsprosjekt for tiden, hvor det går ut over kvaliteten ettersom man må begrense studiotiden for å få ned kostnadene. Jeg kommer ikke til å gjøre det for å selge mest mulig plater, men rett og slett for meg selv.
– Nå får du en lørdag med coverlåter fra Admiral P, Eva Weel Skram, Ravi og de andre på programmet. Hvilken låt, utenom de som kommer, skulle du ønske at noen lagde en versjon av?
– «Det ingen andre får». Det mener jeg er den fineste låten jeg har laget. Om du leser teksten så merker du at alt det jeg synger om har skjedd i ettertid, og at den er mer aktuell i dag enn da den kom på 80-tallet. Den handler om hvordan verden forandrer seg.
– Hvem skulle spilt den da?
– Her er det mange muligheter, men det hadde vært kult om ei jente sang den. Kanskje Maria Mittet. Det er en vanskelig låt som spenner over mange register.
– Du har blitt covret ganske mange ganger opp gjennom tiden din som artist. Hvilke har gitt størst inntrykk?
– Jeg husker første gang jeg hørte en coverlåt fra mitt arkiv. Det er først og fremst en ære å bli covret, og jeg husker det var svenske Susanne Alfvengren som gjorde en versjon av «Elsk mæ sakte», som da ble «Älska mig sakta». Jeg husker det var stor stas for meg. Jeg var i Sverige sist helg hvor jeg traff et par som husker den låten, men de trodde ikke det var jeg som hadde originalen. Det er veldig kult med coverlåter, og mange har jo laget sin versjon av «Lost in the Tango». Jeg har hørt den på både finsk og nederlandsk, faktisk!
– En kjempelåt! Hvordan kom den til egentlig?
– Det var på et arrangement i Stockholm med statsministre og mange folk fra Tromsø, hvor vi hadde en helvetes fest. På vei hjem der gikk jeg å nynnet på noe jeg tenkte kunne bli en kjempefin låt. Når jeg kom på hotellrommet skrev jeg hele låten i fylla. Det er vel bortimot det mest vulgære jeg har gjort.
– Haha! Det tror jeg nesten ikke på! Men hvor kommer tequilaen inn?
– Det har med Tromsø å gjøre. Jeg satte vel en slags rekord i tequila-drikking da jeg oppdaget det på 80-tallet. Det var morsomt og det markerte vel et siste pust fra 80-tallet for meg. I ettertid har jeg aldri rørt det.
