I 2015 valgte 9.306 par å ta ut skilsmisse i Norge og 10.507 valgte å separere seg. Til sammen er det nesten like mange par som valgte å inngå ekteskap samme år: 22.738. Men langt ifra alle ekteskap tar slutt – og mange av dem varer i en mannsalder. Hva er det som skal til for å holde ut med en partner i 30 år? 40? 50?

Ungdomskjærester

Liv (74) og Kjell Kristoffersen (76) bor i eneboligen på Kvaløya som de selv bygde og flyttet inn i for 48 år siden. De hadde da vært gift i fire år, og siden har de oppdratt tre barn i huset. Men første gang de så hverandre, på skolen på Krabbenes på Kvaløya, var mange år tidligere.

– Første glimtet av henne fikk jeg på Folkeskolen, og da bestemte jeg meg. Jeg husker henne godt – du aner ikke hvor mørk og fin hun var! Da var jeg fjorten år, forteller Kjell.

– Det er bare tull det han sier,  sier Liv og ler.

– Men vi visste jo av hverandre. Vi gikk i samme ungdomslag, og ble kjærester da jeg var 18 år, forteller hun.

Da hadde de møttes mye på ungdomsfester, og hadde danset mye.

– Vi var glade i å danse begge to, og danset mye. Kjell er fremdeles god til å danse.

– Nei, det må du ikke si!

– Men hold fred! Venninnene mine elsket å danse med ham!

Samme interesser

Ekteparet sitter ved siden av hverandre i likedanne lenestoler, med blomstret trekk. De er i retro stil – kanskje fra 1964 – samme året som de gikk fra å være kjærester til å være ektefeller. Da var Liv 22 og Kjell 25.

– Hva var det med Liv som gjorde at du falt for henne?

– Nei, jeg vet ikke. Det ble vel etter hvert en vane ... Haha! Neida, hun var flott og vi hadde samme interesser.Vi gikk på fjellet på tur sammen og hadde med telt.

– Ja, vi elsket det. Vi har hatt mye av de samme interessene hele tiden og gjort ting sammen. Det tror jeg er viktig, sier Liv.

– Det tror jeg også er viktig at ektepar skjønner, at man kan gjøre ting sammen. Det er ikke mange fester jeg har vært på uten deg, Liv. Det tror jeg er en fordel for ektepar, at man gjør mye sammen.

– Hvorfor falt du for Kjell da, Liv?

– Han var en grei kar. Jeg visste jo etter hvert at vi hadde samme interesser, og vi likte begge to å danse. Vi gikk på BUL og danset folkedans, og vi hadde mye felles venner som vi holdt sammen med.

I vennegjengen var det flere som fant hverandre, og Liv og Kjell har diskutert det seg imellom: Nesten alle som ble sammen da, er fortsatt gift, akkurat som dem.

– Kanskje var det en basill, spør Kjell seg.

– Vi har hatt mye artig sammen i den gjengen, og møtes ennå med dem. Gode venner er viktig å ha – noen å snakke med, sier Liv.

Kjærlighet i endring

Men paret mener at kjærligheten endrer seg med tiden – den kjærligheten de har i dag, er ikke lik den de hadde da de først ble kjærester.

– Det med kjærlighet er jo et ganske forunderlig fenomen. Til å begynne med var det heftig. Vi hadde jo ei dobbeltseng, og de første to-tre årene lurte vi jo på hva i alle dager vi skulle med dobbeltseng. Vi kunne jo selge den andre halvparten! Kjærligheten forandrer seg på en måte – det var som sagt heftigere i begynnelsen, med forelskelse og alt. Nå har vi på en måte grodd mer sammen. Fokuset blir litt annet ettersom årene siger på. Nå er vi veldig glade for at vi kan være to sammen. Det er ikke alle som er så heldige, sier Kjell.

– Og vi gjør fortsatt mye sammen, er stadig på farta og reiser.

– Etter at vi ble pensjonister må vi alltid se nøye på kalenderen over hvilke dager vi har ledig tid.

– Jeg tror det er en fordel at man har mye å gjøre og er travel. Hvis vi bare skulle sittet her og kjedet oss ... det hadde blitt trasig, mener Liv.

Ekteparet tror synet på ekteskap er veldig individuelt, men føler allikevel at ting har endret seg siden de sto ved alteret.

– Det virker på en måte så enkelt nå å gå fra hverandre. Da vi var ung og før det kunne man ikke gå fra hverandre, for man hadde ikke noe å leve av. Nå er det kanskje enklere, med begge i jobb, sier Liv.

Glad i hverandre

Like ved huset bygget paret i 1970 veksthus, og jobbet i over 30 år med grønnsaker og planter på Nygård Hagebruk, før sønnen Bjørn tok over i 2001. Kjell har gått gartnerskole og landbruksskole, og hagebruk var drømmen.

– Vi har arbeidet sammen hele tiden, og arbeidet hardt, forteller paret.

– Vi hadde egentlig ikke tid til å bli uvenner, sier Kjell.

– Men ble jeg sur så gikk bare Kjell ut.

– Det var alltids noe å gjøre! Haha!

Men mye krangling og irritasjon har det ikke vært i forholdet mellom de to. Diskusjoner kanskje, men det mener de er bra. Man skal ikke gå å ruge på problemene. Kommunikasjon mener ekteparet Kristoffersen er viktig dersom et ekteskap skal fungere.

– Man må svelge i seg en del, eller si imot – alt ettersom. Men jeg har jo for det meste rett, da. Haha!

– Du, det der skal vi ta etterpå, Kjell ...

Et råd ekteparet stadig kommer tilbake til er det med felles interesser – å gjøre ting sammen og bruke tid med hverandre. Men også en annen faktor – om enn ganske åpenbar – er viktig:

– Man må jo være glad i hverandre – det er jo en fordel, sier Liv før hun bryter ut i latter.

– Slutt aldri å bekrefte

Dagfinn Sørensen er psykolog, spesialist i klinisk sexologi og forfatter av boka «Om menn og mus». Han mener nøkkelen til et langt ekteskap er bekreftelse.

– Det aller viktigste er aldri å slutte med å bekrefte hverandre som kjærester, er rådet hans.

– Det handler om å vise hverandre i ord og handling at «det er du som er mitt hjertes utkårede og den som jeg setter aller høyest». Aller helst hver dag, og spesielt på de dagene da du synes den andre fortjener det minst.

Sørensen tror kjærligheten mellom par forblir den samme hele livet, men at måten den uttrykkes på veksler i ulike livsfaser og gjennom livsløpet.

– Ofte særlig med hensyn til seksuallivet. Mange opplever nok at kjærligheten ikke vekker den samme intense lidenskapen i eldre år, og den uttrykkes ikke så ofte eller intenst i seksuell intimitet. Imidlertid er det mange eldre par som fortsetter å vise hverandre fysisk affeksjon, og som ofte klemmer, kysser og koser med hverandre. Og det er nok vanligere med et levende sexliv godt inn i alderdommen for vår generasjons eldre, enn for tidligere generasjoner, tror han.

Og for å få et ekteskap til å fungere gjennom 30-40-50 år eller lengre mener Sørensen det er viktig å beundre hverandre, og å formidle denne beundringen.

– Det er å se den andre, i alle dens roller, på alle livsområder, og anerkjenne den andres innsats og prestasjon, hyppig og eksplisitt. Det er også viktig med samhold i livets med- og motgang, og det å delta aktivt i samlivet, ved å dele både fellesskapsoppgaver og fellesskapsopplevelser. Åpenhet, ærlighet og lojalitet, er også nøkkelord for et langt godt samliv.

– Er DET Kåre!?

I Tromsø sentrum bor Kåre Sørensen (69) og Trine Sørensen (71) i et hus fra 1800-tallet, som de sammen har fylt med minner fra utallige loppemarkedsbesøk, kulturopplevelser og vennesammenkomster. På veggene henger det tett i tett med bilder – alt fra selvlaget kunst til bilder av slekt og venner fra årevis med opplevelser.

De møttes første gang under staselige omstendigheter som nesten er en film verdig; nemlig på ball. Nærmere bestemt på skotske Caledonian Societys ball i speilsalen på Grand Hotell i Oslo.

– De ringte til meg og fortalte at det var ei jente som ville gå på ballet, men som ikke hadde noen å gå med. Kunne jeg tenke meg å ta henne med? Ja, tenkte jeg. Det var veldig dyrt å delta, men jeg bestemte meg for å være grei, forteller Kåre.

– Og så ringte de til Trine og sa: «Han der Kåre Sørensen har så lyst til å gå på Caledonian Society ball, men han har ikke dame. Kunne du tenke deg å gå med han?». Vi fikk samme historien, bare omvendt.

To dager før ballet møttes paret hos felles venner for å øve inn dansestegene. Da Trine så Kåre brøt hun ut i latter.

– «Er DET Kåre», sa hun. Hun hadde sett for seg noe helt annet.

– Jeg hadde sett for meg en høy, flott fyr og så var det en liten spjæling som satt der!

– Liten!? Jeg var høyere enn deg!

På ballet vrikket Trine ankelen, og Kåre måtte løpe ut til apoteket i kjole og hvitt for å kjøpe støttebandasje, som han etterpå lå på kne i hallen og hjalp henne på med.

– Så det var sånn det begynte. Etterpå traff vi hverandre ved flere anledninger ...

– Og så ble det bare oss etter hvert ...

Etter bare tre måneder sammen valgte Kåre å fri. Da var året 1973. Da var Trine 28 år gammel. Og frieriet er en historie for seg. Trine lå hjemme med influensa, og Kåre bestemte seg for å møte på døra hos henne, med 50 røde roser. Men da han sto på kne utenfor døra var det ikke Trine som åpnet, men svigermor. Og hun syntes helst at Kåre skulle tusle seg hjem ...

– Jeg kom tilbake senere, og hadde frakken på meg. Trine spurte om jeg ikke skulle ta den av meg, men jeg sa at jeg skulle spørre henne om noe, og ville beholde den på dersom jeg måtte gå. Så sa jeg: «Vil du gifte deg med meg?», og hun svarte: «Ta av deg frakken».

Bare tre måneder etter «Ja'et» ble paret gift. Og det har de altså vært i 43 år.

– Hvorfor skulle vi vente når vi først hadde bestemt oss?

– Mange, i alle fall i mitt miljø, sa at «dette ekteskapet gir vi ikke mer enn seks måneder», forteller Kåre.

– Men det gikk jo.

Teamwork

Trines kommer fra vestlandet og vokste opp med prestefar. Folk sa: «En nordlending og en prestedatter, det går aldri sammen».

Da de ble gift førte bryllupsbildet på takkekortene til stor konspirering på Trines hjemsted. Var det en grunn til at man ikke så magen hennes på bildet? Og at hun ikke hadde giftet seg i hjemkirka?

– Da måtte jeg reise hjem, og gikk rundt med åletrang skinnbukse på samvirkelaget for å vise at jeg ikke var gravid, forklarer hun lattermildt.

Siden 1978 har paret bodd i Tromsø. Siden 1981 i 1800-tallshuset sitt. De har fått to barn, hatt talløse sosiale sammenkomster i huset, dratt på reiser sammen og hver for seg, og dyrket interessene sine: gjerne kultur.

– Det har vært veldig greit hjemme hos oss. Vi har greid å fordele det som har med hjemmet å gjøre veldig greit. Kåre handler inn og lager mat, og det hater jeg. Så vasker jeg og pynter. Det er en veldig fin fordeling. Da vi fikk barn og jeg begynte på jobb klokken syv om morgenen, tok alltid Kåre seg av barna på morgenen, forteller Trine.

For «teamwork» er nemlig et stikkord i et velfungerende forhold, mener de. I tillegg er de opptatte av å gi rom for hverandres interesser. De er forskjellige og har forskjellige interesser – samtidig som de også har mye felles som binder dem sammen.

– Vi har helt fra begynnelsen av sett for oss at forholdet vårt er som to sirkler som av en eller annen tilfeldig grunn har nærmet seg hverandre, og har blitt liggende delvis over hverandre, slik at det har dannet seg en skalk i midten. Ellers har de to sirklene bestått. Min sirkel, og Trine sin sirkel. Mine venner og hennes venner. Mine interesser og hennes interesser ... Og så har det som vi har hatt felles vært skalken i midten. Grunnen til at vi tenkte på den måten var at vi så i en del skilsmisser hvor vanskelig det ble hvis man bare hadde hektet seg opp i den enes venner og interesser. Når man da ble skilt satt en igjen uten noe, sier Kåre.

– Det som vi absolutt har hatt felles er interessen for kultur.

– Kultur og det å være sosial. Vi liker å ha mennesker rundt oss, legger Trine til.

– I begynnelsen var kjærligheten heftigere. Det er slik som det pleier å være. Men vi har veldig stor respekt for hverandre og det henger mye sammen med kjærlighet, det at man respekterer den andre egenheter.

– Det har selvfølgelig vært tøffe perioder for oss, som for alle andre, men jeg fikk et råd hos min mor en gang som sa at: «La aldri solen gå ned over din vrede». Vi har prøvd å leve etter det – at man ordner opp før man legger seg. At man slipper å våkne og være sur.

Økonomi kan knekke forhold

Paret sitter i et knallblått rom – den blå stua. Den har de malt selv. Akkurat som at de har tapetsert rommet ved siden av selv, og trukket om sofaen de sitter i selv. De har bygget om en sjå til ei hytte, og de har satt sammen Ikea-kjøkkenet fra det kun var smådeler på stuegulvet. Stort sett alt de har av møbler i huset har de fått, arvet eller kjøpt på loppemarked.

– Den der kommoden der for eksempel. Den kjøpte jeg på loppemarked for 100 kroner, sier Kåre og peker på et møbel som for de fleste vil se ut som en dyr antikvitet.

– Vi har alltid elsket å gå på loppemarked og i bruktforretninger sammen. Den felles gleden har skapt et fellesskap, sier Trine.

Sammen har de bygget opp hjemmet sitt bit for bit – fra den gangen en ølkasse vel så gjerne kunne være en stol.

– Jeg tror at det er viktig at par som gifter seg i dag ikke må ha alt på en gang. Unge skal ofte ha hus eller leilighet, og så skal det møbleres og være på topp fra starten av. Man brekker jo nakken på det! I stedet for å ha den gleden av at man har noe først, som kanskje ikke er det fineste, og så sparer man til noe som er fint. Jeg tror at den økonomiske biten gjør at mange ikke greier det, sier Trine.

– Du sier det samme som jeg hadde tenkt: ikke skaff deg økonomiske problemer, er rådet. Sett dere ned og finn ut hva dere har råd til, og det gjelder både hus og innhold, supplerer Kåre.

– Og samtidig skal man jo i dag være med på alt. Dessuten er idealene for kvinner tøffe – man skal være pen og se flott ut, man skal få perfekte barn som skal være med på mye. Det blir så mye stress, i stedet for at man bare kan si at «vi er glad i hverandre og vil ha hverandre, og så må vi jobbe på det sammen». Hvis man får alt på en gang: hva har man da å jobbe mot og se fram mot, spør Trine.

I tillegg er rådet å gi rom for hverandre og ta hensyn til hverandre.

– Til å begynne med vil man gjerne være veldig mye sammen, men jeg tror det er viktig å ikke slite for mye på hverandre. Det beriker forholdet når man kommer sammen igjen, hvis man har utvidet interesseflatene og kontaktflatene. Kjærligheten modnes.