I 2012 begynte kampen om Aleppo, Syrias største by. Borgerkrigen raste, regimet drepte tusenvis med tønnebomber, mens opprørere skjøt gassylindre med høyeksplosiver inn i regjeringskontrollerte nabolag. Innen april 2013 var over 10.800 mennesker bekreftet døde og over 4.500 mennesker savnet. Flere hundre tusener hadde flyktet fra byen. Maher Hawriya og familien var blant disse.
Flyktet til Tyrkia
– Det var mine tre brødre, jeg, mamma og bestemor. Pappa hadde allerede flyktet for å finne oss et trygt hjem, sier han.
I slutten av 2012 kom familien seg om bord i en buss med kurs mot den tyrkiske grensen. Turen tok åtte timer. Da de kom fram, måtte de vente på at grensen ble åpnet for dem.
– Alt jeg husker er at det var varmt. Og at mange døde i nabolaget vår den dagen, sier Hawriya.
Fra grensen gikk turen til en tyrkisk teltleir for syriske flyktninger.
– Vi ble dårlig behandlet og forholdene var ... tragiske, forteller 19-åringen.
Når det var dårlig vær holdt teltene i leiren på å blåse bort, og når det regnet ble familien og tingene deres søkkvåte.
– Vi bodde der i fire måneder, og jeg fikk med jobb som baker, forteller Hawriya.
Måtte reise fra bestemoren
Etter seks måneder i Tyrkia kom beskjeden familien hadde ventet på. Hawriyas far hadde kommet seg til Norge og fått godkjenning på sin søknad om familiegjenforening.
– Men vi måtte reise fra bestemor. Hun var ikke fylt 60 år ennå, slik som det kreves. Hun var 59 og måtte bli igjen. Hun hadde det ikke bra og led mye, sier Hawriya.
Biblioteket har blitt flyktningenes møteplass.
I april 28. april 2013 landet familien på Gardermoen, og derfra bar det videre til Tromsø.
Kjenner seg ikke igjen
– Hvordan var møtet med Tromsø og tromsøværingene?
– Jeg må si at jeg ikke kjenner meg igjen i forskningsresultatene til Brekke i det hele tatt, men jeg var veldig innstilt på å bli kjent med byen og folket. Dagen etter jeg landet dro jeg rett på biblioteket og begynte språkstudiene. Noe var litt likevel litt uvant: Solen gikk ikke ned når sommeren kom og jeg husker godt at jeg savnet månen.
Etter mellom to og tre måneder snakket den da 16 år gamle Hawriya brukbart norsk.
– Jeg ble kjent med veldig mange andre flyktninger gjennom grunnskoleundervisningen vi hadde og Røde Kors' språkgrupper, men jeg opplevde det ikke som vanskelig å bli kjent med nordmenn heller. Det handler bare om å tørre å ta kontakt, sier han.
Språknøkkel
Og det gikk Hawriya inn for. Han snakket med alle han kom over – med folk på busstoppet, men fremmede på biblioteket og folk i gata.
– Språket er nøkkelen, og for å lære seg norsk må man snakke med nordmenn. Det man lærer på skolen og i språkgruppene er et godt utgangspunkt, men det er ikke nok. Det handler om å hoppe i det. Ikke start med å si hei og introduser deg selv, slik som vi lærte på skolen, men begynn heller å snakk om et tema som opptar deg, noe du så på TV eller i nyhetene, sier han, og fortsetter:
– At tromsøværinger er lite imøtekommende og inkluderende – at de ikke snakker med fremmede, det er bare tull. Det er kanskje sant at de fleste ikke er så glad i å snakke med fremmede, men man må bare få dem i gang!
Når Hawriya først hadde tatt kontakt, var det ofte at nordmennene snakket mer enn det han gjorde.
– Og det var på bussen, på busstoppene og på biblioteket. Jeg ble kjent med utrolig mange flotte folk, sier han.
Gode venner
I dag går Hawriya på Kvaløya videregående skole. I tillegg til skolen, jobber Hawriya på Burger King i sentrum og er medlem og frivillig i Røde Kors.
Siden familien kom til Tromsø, har Hawriya fått to nye brødre og bestemoren har også flyttet nordover.
– Har du tenkt å bli i byen, eller har du – som mange av ungdommene Brekke snakket med – tenkt å flytte sørover?
Forsker:
Unge flyktninger møter ikke gjestfriheten byen er kjent for
– Jeg har ingen planer om å flytte med det første. Jeg stortrives her og har masse gode venner! Det er ennå uklart hvor jeg vil studere, men jeg ønsker jo å gå på universitetet her i byen, svarer 19-åringen.
Gode råd
Selv om Hawriya ikke identifiserer seg med resultatene i Brekkes studie, medgir han at han kjenner flere som har slitt eller fremdeles sliter med å integrere seg.
– Det er ikke alle som tar språket like raskt, og de blir sittende utenfor. Jeg tror det kunne vært en veldig god idé å ha en eller to dager i uken av grunnskoleundervisningen for flyktninger sammen med en norsk klasse. Å høre språket i bruk og bli gjort kjent med det på den måten er uunnværlig, sier han.
Hawriya skulle også ønske at flere nordmenn tok turen til språkkaffeene som arrangeres på biblioteket.
– Om man har en time eller to å avse i uken, så hadde det hjulpet veldig mange.
19-åringen mener også man bør engasjere seg i idrett eller lignende lagaktivitet.
– Jeg begynte med fotball da jeg kom hit, og gjennom idretten ble jeg veldig godt kjent med andre. sier han.