Like før jul disputerte Marianne Brekke med sin forskning på unge flyktninger i Tromsø. Målet var å finne ut hvordan de opplevde det å bli bosatt i Tromsø. Brekke fulgte flere ungdommer med flyktningbakgrunn fra midten av 2000-tallet og i et par år.
– De søkte trygghet og ønsket å skape en ny start. Alle kom med drømmer om hvordan fremtiden skulle bli, og håpet på å bli kjent med norske ungdommer, forklarer hun.
Slik gikk det imidlertid ikke.
Vanskelig å få innpass
Brekke forteller at noen av ungdommene oppsøkte arenaer hvor norsk ungdom oppholdt seg, som Tvibit, men opplevde at det var vanskelig å få kontakt med tromsøungdommer der.
– De kom for å møte nye mennesker og for finne noen de kunne snakke med, mens de norske ungdommene var der for å holde på med film- eller musikkproduksjon. Det dreide seg nok om forskjellige intensjoner og en litt annen ungdomskultur, sier Brekke.
Brekke mener tromsøværinger forvalter sin utilgjengelighet på en måte som er uvant for dem som kommer hit.
Språket ble redningen for Maher.
– Vi har kanskje ikke den kosmopolitiske kompetansen som skal til, eller kanskje er behovet for å bli kjent med nye mennesker utenfor omgangskretsen fraværende. De unge flyktningene opplevde at de ikke ble invitert på besøk og at tromsøfolk har dårlig tid hele tiden. Dette kan bety at terskelen for å strekke seg litt lengre for å bli kjent med andre utover sin egen sosiale omgangsskrents er svært høy. Det gjør det veldig vanskelig å bli kjent med oss, sier hun.
Kaldt og uhøflig
I doktorgradsavhandlingen til Brekke kommer det også fram at flere av ungdommene mente tromsøfolks væremåte var utfordrende. De fortalte i intervjuer at de oppfattet norske ungdommer og folk generelt som lite imøtekommende, avvisende og uhøflige.
– I hjemlandene var det høflig og vanlig å hilse på og snakke med fremmede, men det er ikke tilfellet her. I Tromsø var det få smil som møtte dem, utdyper Brekke.
Ungdommene kjente seg ikke igjen i tromsøværingenes egne fortellinger om stedet og folket. Tromsø, vinterhovedstaden med den nordnorske gjestfriheten og det åpne folkeslaget – dette krasjet med deres egne erfaringer, som ofte var negative.
LES OGSÅ: De fleste innvandrerne i Tromsø kommer fra dette landet
– De opplevde det som mørkt, kaldt, langt unna og folketomt. I tillegg var menneskene her vanskelige å komme i kontakt med. Det er to forskjellige fortellinger som ikke er kompatible, sier Brekke, og fortsetter:
– Fortellingen om Tromsø som landets vinterhovedstad og den arktiske retorikken er knyttet opp mot turismen og retter seg mot en velstående elite, men den blir raskt problematisk i verden der også Tromsø er involvert i globale migrasjonsprosesser. Flyktninger og migranter kjenner seg ikke igjen i den, og den oppfattes som ekskluderende.
Flyttet sørover
I avhandlinga viser Brekke at tilværelsen som flyktning i Tromsø innebærer både opplevelser av ekskludering og inkludering. Det vises til at ungdommene fant sammen seg imellom.
– De fant sammen i sin annerledeshet og på tvers av religion og etnisitet – noe som er relativt unikt. Og det er jo kanskje også ofte sånn at man ser etter noen som er lik en selv, sier Brekke.
Biblioteket har blitt flyktningenes møteplass.
Men de fleste flyttet likevel etter hvert fra Tromsø.
– Statistikk fra midten av 2000-tallet viser at de fleste flyttet sørover, og det sammenfaller godt med resultatene mine. De søkte til steder med bedre muligheter for sosialt fellesskap. De jeg snakket med var ressurssterk ungdom som hadde store ambisjoner for sin egen fremtid både når det gjaldt utdanning og arbeidsliv
Dagens situasjon
Selv om feltarbeidet og forskningen til Brekke ble gjort på midten av 2000-tallet, er situasjon stort sett uforandret i dag.
– Det er nok ennå tilfelle at det er vanskelig for unge flyktninger å finne seg norske venner. De aller fleste får seg vennet med utenlandsk bakgrunn, sier Nina Moe-Nilssen, flerkulturell tilrettelegger i Røde Kors Tromsø.
Ifølge Moe-Nilssen, reiser også de aller fleste sørover fremdeles.
– Men så sitter noen igjen, legger hun til.
Røde Kors i Tromsø har det de kaller en multimiksgruppe for unge flyktninger, hvor det tilrettelegges for felles aktiviteter som grilling på Sommarøya og lignende. Det skal fungere som en åpen og inkluderende møteplass for ungdom. I dag er det rundt 40 medlemmer i gruppen.
– Når sommeren nærmer seg, da ringer det mange og lurer på om vi har noen slike tilbud. Da er det gjerne to måneder sommerferie, og mange av de unge flyktningene har ingen planer for denne tiden og heller ikke noe nettverk. Det er ingen de kan ringe for å finne på noe sammen med, sier hun, og fortsetter:
– Men det er altså et helårstilbud.