Nå skal heldigvis ikke det tallet brukes for å angi hver innbyggers konsum, som i seg selv var betraktelig, men for å illustrere viktigheten av sprit som betalingsmiddel. Pomorene ble nemlig betalt i fisk og brennevin for russemel og havregryn.
Pomorhandel
– Pomorhandelen var livsnerven her i nord og jeg tør ikke tenke tanken på hvordan det skulle ha gått uten den, sier Birkeland som i de forrige to artiklene har geleidet oss gjennom et tidsbilde av tiden rundt byens grunnleggelse i 1794, en tid preget av hungersnød og fattigdom, men også en ukuelig vilje til å «stå han av».
Et av argumentene for å opprette byer i Nord-Norge var en bedre regulering av pomorhandelen, som man fra 1783 la bedre til rette for. Det betød blant annet at danskekongen slapp å sende mel til befolkningen i Nord-Norge. Det tok russerne seg av heretter. Litt av en overgang fra velkomsten de første pomorene fikk fra norske myndigheter som jaget dem der de kom over dem.
Da Tromsø hadde to 1. mai-tog
Første eksport
Byens driftige kjøpmenn handlet ikke bare med russerne, men søkte seg også nordover til kontinentet. Kjøpmann Bredal sendte sin første eksportlast med tørrfisk og tran til den tyske byen Altona (nå en bydel i Hamburg) allerede i 1791.
Men spriten som Bredal og de andre kjøpmennene innførte, var selvfølgelig ikke bare betalingsmiddel. Den ble konsumert også. I bøttevis. Og det offisielle tallet kom nok i tillegg til «privat» import og produksjon. I 1798 åpnet innflytteren Hans Høgh Carisius byens første utested.
– Du kan vel si at der ble det ikke akkurat servert napoleonskaker, humrer Birkeland som for tiden skriver på fjerde bind av Tromsø bys utelivshistorie.
Renserieier fikk nok - la ut kundenes klær for salg
Opplyst borgerskap
Mens Carisius «bule» i Skippergata 6 nok var forbeholdt vanlige folk, festet borgerskapet på mer fornemme, private steder. Der lot byens besøkende seg imponere over luksusmøbler, porselensserviser og byens klaver.
– Skipsfarta førte slike varer inn til byen, mens handelsmennene eksporterte primært fisk. Det var tøffe utenlandsreiser hvor også kjøpmennene selv heiv seg rundt og deltok, sier Birkeland.
Tromsøs borgerskap var med andre ord bereiste og godt opplyste om samfunnsforhold, både nasjonalt og internasjonalt. Og som kjent oppsto byens klengenavn «Nordens Paris» på grunn av tromsødamenes motesans.
Gjett om jeg er glad for å bidra til å gravlegge myten om den nordnorske heimføingen.