Der var det allerede begynt å minke i hyllene, ettersom streiken forhindret dem i å få inn flere varer. Man begynte å ane konturene av en ny folkelig katastrofe lik Polstreiken i 1979, da hyllene faktisk ble tømt. Den begredelige tilstanden ser vi på dagens lille bilde.

Håpet på løsning

– Vi frykter egentlig ikke de samme tilstandene som i 1979. Vi tror at det blir en løsning på transportarbeiderstreiken i løpet av kort tid og dermed løser våre problemer seg også, sa bestyrer Steinar Henriksen ved Vinmonopolets utsalg i sentrum.

Men streiken hadde andre, langt mer alvorlige utslag. Et av disse var hærverket på to av Tromsø Varetransports lastebiler.

Hærverk

– Hvem som har gått løs på to av våre biler med hammer vet, vi ikke, men vi har våre mistanker, sa transportselskapets innehaver, Robert Andersen, til Bladet Tromsøs journalist Per Eliassen 3. mai 1982.

Lastebilene var plassert i porten til bedriften som holdt til nord i Breivika. Man fryktet nemlig for at de streikende ville forsøke å blokkere utkjøringen.

Andersen følte seg også forfulgt av streikeledelsen.

– Når varene får komme og gå til de forskjellige bedrifter rundt om i byen – bare ikke med Tromsø Varetransport, da er det ikke streik lenger, men ren personforfølgelse, fortsatte Andersen.

Ville forhindre intervju

Streikens tidligere nevnte «uverdige former» oppsto imidlertid da streikeledelsen forsøkte å hindre Bladet Tromsø å trykke et intervju med en avgått høyt plassert person i streikekomiteen. Etter at streikekomiteen først hadde forsøkt å argumentere for hvorfor intervjuet ikke skulle trykkes, trengte flere personer seg inn på trykkeriet og krevde å få se intervjuet før avisene ble distribuert ut til abonnenter og utsalgssteder.

– Både streikelederens telefoniske aksjon for å stanse vårt intervju, og det ubudne besøk vi hadde, må vi ha lov til å oppfatte som et forsøk på å kneble ytringsfriheten, om enn kanskje ubevisst for dem som aksjonerte, sa sjefredaktør Einar Sørensen i en kommentar.