Da Bajazit var 17 år gammel flyktet han fra hjembyen Mostar i Bosnia sammen med sin bror og svigerinne.

– Vi var en familie med god økonomi og utdanning. Krigen kom veldig plutselig på oss, men da den kom var den ekstremt ødeleggende. Jeg, min bror og hans kone flyktet fra krigen, forteller han.

De tre dro først til Split i Kroatia, og derfra gikk turen videre til Bjerkvik, som ble Bajazits første møte med Norge.

– Det var ikke noe ønske for oss å komme til Norge, men det var i dette landet myndighetene tok imot flyktninger, forteller han.

– Vi var til sammen cirka 100 bosniere som kom til Bjerkvik samtidig. Egentlig skulle vi videresendes til Kirkenes, men heldigvis ble vi ikke sendt fullt så langt nord. På høsten i 1993 var vi på plass i Tromsø.

Et par måneder etter at han kom til byen fikk han sin første jobb i Norge, og kort tid senere flyttet han inn i sin egen leilighet.

Jobb er nøkkelen

– Språk er alfa og omega når man kommer til et nytt land. I min familie har utdanning alltid vært viktig, og da vi kom til Bjerkvik begynte jeg og broren min å pugge norske ord med en gang. Vi ble kjent med folk som lærte oss nye ord, og jeg var veldig opptatt av å lære meg språket raskt, forteller han – på tromsødialekt.

Brødrene lærte seg norsk på egenhånd, og først da de kom til Tromsø fikk de noen timer norskundervisning. Det synes imidlertid ikke 41-åringen var optimalt.

– Jeg ville ut i jobb raskt, og på nyåret i 1994 hadde jeg min første arbeidsdag hos Jønsson møbler. Jeg jobbet på lageret sammen med andre unge menn, og der lærte jeg enormt masse. Jeg fikk raskt et bedre språk, og jeg lærte hvordan arbeidslivet fungerer i Norge.

Nettopp det tror Bajazit er det viktigste for folk som flykter til Norge.

FLYKTET: Bajazit Maric flyktet fra den blodige Bosniakrigen, og fant en ny hjemby i Tromsø. Her har han stiftet familie og jobbet seg oppover til å bli autorisert finansiell rådgiver i SNN. Foto: Ronald Johansen / iTromsø

– Å komme ut i arbeidslivet raskt er kjempeviktig for flyktninger. Jo lengre tid det går før man kommer ut i jobb, dess vanskeligere blir det, tror han.

For Bajazit og broren ble det raskt klart at det ikke var et alternativ å dra tilbake til Bosnia. Hjembyen Mostar var rasert av krig, og familiemedlemmene som ble igjen i Bosnia kjente krigen på kroppen. Bajazits mor ble tatt til fange under krigen, og bestefaren ble drept.

To tomme hender

I mellomtiden hadde Bajazit fått seg jobb i Tromsø, og han tok allmennfag på Tromsdalen videregående skole.

– Når man flykter til et nytt land, starter man med to tomme hender, og vi hadde ingenting. Å skulle reise tilbake etter flere år, til et rasert hjem, blir som å starte med to tomme hender på nytt. Da freden kom i Bosnia hadde jeg blitt far, jeg gikk på skole og jeg jobbet på kveldstid. For meg var det ikke aktuelt å flytte tilbake.

– Jeg tror kanskje noen har vanskelig for å forstå nettopp det, og det kan jeg skjønne. Jeg tror likevel det er slik det føles for de fleste som kommer til et nytt land. Når man har fått på plass et grunnlag, er det ikke naturlig å skulle reise tilbake, sier han.

Læring

Å flykte til et nytt land og en ny kultur er vanskelig, det legger ikke Bajazit skjul på. Mye skal læres, og det helst raskt.

FOTBALL: Da bosnierne ankom Tromsø, startet de et bedriftsfotballag. – Vi hadde lite penger, så jeg spilte med to forskjellige sko som var arvet. Vi hadde det utrolig morsomt med fotballen og stiftet mange nye bekjentskaper, forteller Bajazit. Foto: Privat

– For å ta et eksempel: I Bosnia går ting sakte. Folk kan gjerne sitte på kafé og drikke kaffe i noen timer, uten at det er uvanlig. I Norge er det mer stressende hverdager, og det skjer noe hele tiden. Slike forskjeller må faktisk læres.

Selv var han opptatt av å komme seg ut i arbeid, og han har ståltro på at å få arbeid raskt er nøkkelen til god integrering. I Norge er arbeid en viktig del av integreringen, og ifølge Imdi var 63,3 prosent av alle innvandrere i Norge mellom 15 og 74 år sysselsatt i 2014. Om lag syv prosent av innvandrere var registrert som arbeidsledige.

– Det trenger ikke være fast jobb, men for eksempel en praksisplass. Vi bør tenke på hva flyktningene kan gjøre for Norge, ikke hva Norge kan gjøre for flyktningene. Alle kan noe, og de fleste som kommer har hatt jobb i sitt tidligere hjemland. Hva med å lage en profil på dem som kommer hit for å kartlegge hva de kan gjøre, i stedet for å bruke masse penger på foredrag om integrering, foreslår han.

Jobbet seg oppover

Bajazit har jobbet seg oppover fra den dagen han startet som lagerarbeider hos Jønsson møbler. Han har blant annet jobbet i Posten, Postbanken og DNB, før han i fjor ble ansatt som finansiell rådgiver hos Sparebanken Nord-Norge.

– Å få jobb hos Sparebanken Nord-Norge var veldig stas, jeg er jo tross alt tromsøgutt, sier han og ler.

FAMILIE Foto: Privat

– Helt siden jeg kom hit har jeg vært opptatt av å jobbe og få inntekt. Å ha god økonomi er viktig for alle, og kanskje spesielt for flyktninger som ikke har familie i nærheten. Men å jobbe og bidra til samfunnet er også viktig for selvfølelsen og selvsagt integreringen. Selv har jeg ikke engang merket at jeg har blitt integrert, det har skjedd naturlig gjennom skole og arbeid, sier han.

Oppholdstillatelse

Bajazit synes selv han har vært heldig, men han understreker at han har jobbet hardt for å komme dit han er i dag – med familie og enebolig på Kaldslett.

– Jeg fikk oppholdstillatelse og arbeidstillatelse raskt, og jeg skylder Svein Jønsson mye for at han ga meg en sjanse. Jeg føler den jobben var starten på livet som tromsøværing for meg. Tenk at det kan gjøres så enkelt, sier han og smiler.

BOSNIA: Bajazit Maric levde et godt liv i Mostar i Bosnia før krigen brøt ut. Foto: Privat

– Det må være veldig vanskelig for de flyktningene og innvandrerne som blir sittende på asylmottak i årevis. Det er rett og slett ikke menneskelig. Man må kunne ta en raskere avgjørelse på om de blir returnert eller får oppholdstillatelse. Jo raskere man kommer seg ut i jobb og hverdagslivet, dess bedre er det, mener han.

– Hjemme

Mange av bosnierne Bajazit ankom Tromsø sammen med har flyttet sørover, inkludert broren hans. Men Bajazit visste tidlig at han skulle bli i Nordens Paris.

– Det tar tid for folk å etablere et nytt «hjemme», men det har Tromsø blitt for meg. Jeg møtte kona mi da jeg var 19 år, og vi har to barn sammen. Tromsøværingene har tatt meg godt imot, og jeg har fått et stort nettverk av venner og kolleger her, sier han.

Firkløveret besøker gjerne familien i Bosnia når de har ferie, men de har ingen planer om å flytte fra Tromsø på permanent basis.

– Her har jeg familie, venner, jobb, hus og Tromsbunad. Det er dette som er hjemme, sier Bajazit med et smil.