TROMSØ KINO: Hun er kjent for de aller fleste i byens kulturbransje. Med en tykk CV hvor både Buktafestivalen, TIFF, NUFF, Insomnia, Sjakk-OL, Tromsø kino og Kulturnatta, hvor hun både er styreleder, vanlig arbeider og produsent.
Nå er det barnefilmfestivalen Verdens beste som gjelder og Indahl forteller at det ikke bare har vært moro.
– Det har vært veldig travelt. Jeg er i tillegg student i Lillehammer hvor det snart er eksamen. Så kommer Bukta snart hvor jeg er ansvarlig for de frivillige. Man må nok ha ei spesiell personlighet for å like å være så opptatt hele tiden. Man er jo alltid i en sosial setting med noen som kan være potensielle kontakter og det profesjonelle nettverket ditt.
– Men nå er det barnefilmfestivalen. Når starta du å jobbe med film?
– Da jeg var 13 år og hadde OD-dagen på jobb. Da fikk jeg kinoen hvor jeg poppet popkorn. Siden da har jeg jobbet lagervakter, jobbet i kiosken, jobbet i kafeen, i billettluka og nå er jeg billettkoordinator på TIFF og programsjef på Verdens beste.
– Hvorfor tror du at du fikk jobben med å velge ut filmer for de yngste?
– Jeg tror de tenkte at jeg var perfekt fordi jeg er yngst. De tenker sikkert at jeg tenker mer likt som barn. Jeg er litt barnslig, men det er helt greit å være det. Det er en stor forskjell på å være umoden og barnslig.
– Det må jo være helt fantastisk å være den som faktisk bestemmer hva barn skal få lov til å se på kino?
– Det er kjempegøy og det er også litt skummelt. Det er jo mitt første år. Tenk om det plutselig ikke møter opp noen. I løpet av det siste året har jeg også fått reise rundt for å se film. Først satt jeg i en jurye i en filmfestival i Oulo, så var vi på en filmfestival i Amsterdam hvor det er mer et bransjetreff enn en festival. Der pratet vi mye med samarbeidet vi har med Kristiansand sin barnefilmfestival. Vi var også i Malmö en tur hvor vi blant annet plukket ut filmen «Flickan, Mamman och Demonerna», som er en veldig omdiskutert film med tanke på aldersgrense. Det er spennende å presentere noe som har vært snakket så mye om i Sverige og Danmark. Den fikk jo 15 års aldersgrense i Danmark.
– Hvor mye tenker du på akkurat det med hva barn kan tåle å se på kino?
– Veldig mye. Vi setter riktignok egne aldersgrenser og ofte vipper det veldig to forskjellige grenser. Jeg tror ikke noe av det vi viser er veldig drøyt, men man setter aldersgrense om hvor skadelig den kan være med tanke på angst og hva den kan starte hos deg. Men det er vel så interessant å vise barn noe annerledes. Vi har filmer som omhandler tvangsekteskap, det med å bli utstøtt og psykisk helse. Det er temaer unger trenger vite eksisterer, men som kanskje er vanskelig å snakke om. Vi tilbyr en arena der det blir naturlig å snakke om temaet i ettertid.
– Hvordan reagerer barna på disse litt annerledes filmene?
– De reagerer akkurat på det at det er annerledes. De sier at den ikke er så skummel siden det ikke er så mye effekter i den. Mange er vant til å se actionfilmer, men dette er ofte helt ærlige filmer som er litt bar og realistisk. Det blir kanskje ikke skummelt på samme måte, men realistisk, som kan påvirke deg mer. «Flickan, Mamman och Demonerna», som handler om en psykisk syk mor, fikk 15 års aldersgrense i Sverige, mens «Hunger Games» fikk 12 år. Der dreper de jo ungdommer på lerretet. Men på grunn av at det blir satt i en urealistisk setting får den en lavere aldersgrense. Det handler om skjermingen for barn, som jeg kanskje syns vi gjør litt for mye.
– Har du selv hatt en traumatisk filmopplevelse?
– Jeg så «The Grudge» lenge før jeg hadde lov til det. Skogsturen hjem i mørket etterpå var virkelig ikke god for meg.
