Han står bak en rekke av Hålogaland Teaters største publikumssuksesser gjennom tidene. «Oluf», «Vett og Uvett», «Den fordømte Nordlendingen» og «Hemmel og Hav», for å nevne de fire største. Nå er han tilbake ved teatret for første gang siden 2008, og lørdag er det urpremière på monologen «Zapffe» under Festspillene i Nord-Norge.
– Så hvordan endte du egentlig opp i Tromsø av alle steder?
– Jeg jobbet på et teater i Stockholm i 1971 som Hålogaland Teater gjestespilte på og jeg var på det punktet så utrolig lei av byen. Så jeg satte meg på et tog til Narvik og tok buss videre til Tromsø hvor det var snøkov og helvete da jeg gikk ut av bussen. Da var det bare noe som falt på plass. Her har jeg skapt livslange vennskap, møtt min kone og hatt den store gleden av å jobbe med fantastiske kolleger ved Hålogaland Teater. Det er derfor jeg alltid vil tilbake. Dette er mitt andre hjem.
Med fra starten
Kona Torill Øyen var blant de syv første skuespillerne ved Hålogaland Teater ved oppstarten, og er i dag representert som en av de syv musene som står utenfor teatret. Den gang hun og Lidström møttes, holdt teatret til på det vi i dag kjenner som Rådstua. Det var ikke stort. Av mange beskrives den tiden som å lage teater i et bøttekott. Lidström har mange gode minner fra den tiden.
– Det var jo bare ett toalett i bygget, og der hadde Sverre Kjelsberg en gang barrikadert seg. Jeg måtte på do, men fikk streng beskjed om at han satt og skrev musikk, så da måtte jeg jo bare gå ut rundt hjørnet, sier Lidström lattermildt.
Les også: Fra himmel til helvete i Figenschow og Høeghs nye HT-stykker
En mann for sin hatt
Lidström har tenkt lenge på hvorfor han som nordsvenske fant seg så godt til rette i Tromsø, og ikke minst hvorfor tromsøværinger stadig lar seg begeistre over stykkene hans. Han mener humoren er ganske lik, bare at nordlendinger er mye kjappere på opptaket og på svarreplikken enn det svenskene er. Også er det jo noe med den nordnorske sjarmen …
– Jeg gikk rundt med en hatt på hodet da jeg først flyttet hit og bodde oppe ved høyblokkene på Prestvannet. En dag stoppet en bil meg og sjåføren ville gi meg et bilde han hadde malt selv fordi jeg var så tøff som gikk med hatt. Du skal altså være lagd av gråstein for ikke å smelte av sånn oppførsel, forteller han og ler rått.
Tilbake sammen
Nå er han tilbake, ikke bare i Tromsø og på Hålogaland Teater, men også med Kristian Fr. Figenschow jr. De jobbet sammen for første gang for rundt 30 år siden med «Oluf», som var Figenschow jr. første forestilling på teatret. I ettertid har det blitt mange samarbeidsprosjekter og det er ikke en overdrivelse å kalle det for et samarbeid.
– Kristian er jo er kjernekraftverk av et menneske! Jeg ringte vel Kristian da jeg begynte å arbeide med monologen for jeg kunne egentlig ikke se for meg noen andre enn ham fremføre den. Vi har utvekslet mye tanker og ideer rundt Peter Wessel Zapffe, og utarbeidet materialet som fremføres sammen.
– Zapffe hadde jo et relativt bekmørkt livssyn. Hvordan er det å finne humoren i det mørke?
– En utfordring helt klart. Det er lett å bli deprimert av verkene hans, som i bunn og grunn handler om at livet er totalt meningsløst. Når det er sagt overlevde han tre selvmordsforsøk og ble nesten 90 år, så det var klart en livsgnist og livsglede i bunn der. Verkene hans er tross alt veldig morsomme selv med den litt mørke undertonen.
– Deler du noe av filosofien din med Zapffe?
– Jeg er veldig uenig med ham på enkelte punkter. Han mente blant annet at det var helt ubrukelig å formere seg, og nå som jeg har to barn og tre flotte barnebarn, er det umulig å være enig med ham der. Han hadde ikke noe kjærlighet i livet, og jeg er så heldig å ha masse.
Les også: Fire års arbeid og 5.000 sider har blitt en times monolog
Ser ikke så mye tilbake
Lidström har snart jobbet med teater i over 40 år og med mye suksess, blant annet har han den ærverdige Ibsenprisen på peishyllen. Nå har han begynt å reflektere over sin lange karriere. Han sier han ikke er noen supermann og har stykker under kappen han ikke er like fornøyd med som andre, men man kan jo ikke se for mye tilbake.
– Har du begynt å tenke på å legge opp?
– Masse. Man vil jo la ungdommen slippe til, men … Det å starte med prøver på stykker og jobbe i teateret er ennnå noe av det som gir meg mest glede her i livet. Man kan jo få hjerneblødning og dø på flekken i morgen, så man må bare nyte hvert øyeblikk man har til rådighet.
