OSLO/TROMSØ: En uke er gått siden låtskriveren, artisten, vokalisten og bassisten Sverre Kjelsberg gikk bort.

– Hvordan reagerer man på noe sånn? Er det mulig? Kan det virkelig være mulig? Det er bare å erkjenne at vi er kommet i den alderen der døden har rykket nærmere for oss alle. Hver dag jeg står opp anser jeg som et frynsegode. Hver dag er en gave og det handler om å holde seg frisk og gjøre det beste ut av det, sier Trond Graff, som tar seg tiden til å fortelle om hans tid med Pussycats og hans gode venn Sverre Kjelsberg.

– Hadde dere snakket om å spille sammen igjen?

– Jeg hadde håpet på at vi skulle få noen gode år sammen. Jeg husker godt avslutningskonserten vår etter 50-årsturneen hvor vi ble møtt av en sal som slukte hvert ord som ble sagt. Det var utrolig gøy. Det er sånne kvelder som holder liv i oss spillemenn. Det var en vitamininnsprøytning på sjelelig nivå. Vi følte at vi var ferdig med den bolken da, og vi hadde ikke noe fastsatt, men muligheten for at vi skulle spille sammen igjen var alltid der. Jeg husker vi takket hverandre for en hyggelig spilling og at vi skulle sees neste gang det kom opp noe.

– Er det noe du husker spesielt godt fra tiden med Sverre fra Pussycats-eraen?

– Det er mye. Det var tidlig på 60-tallet, Elvis og den engelske moten var på topp, Radio Luxembourg foret Europa med dagens popmusikk, og vi - ungguttene - klatret opp i bjørketrær for å få inn signalene. Vi lå våken hele natta for å få med oss det siste fra USA og England. Der ble retningen for oss staket ut. Det var det vi ville drive med. Ned fra veggen kom kassegitaren fra bestefar og jeg lærte meg A-dur og D-dur. I friminuttene møtte vi likesinnede, man knytter bånd og starter band. Tilfeldighetene hadde det til at jeg havnet i band med Sverre, Ottar Aasegg og Friedel Brandt. Vi drømte alle om å reise utenlands og til Sverige. Vi fikk sponset en varebil av en lokal kjøpmann og så bar det nedover til Stockholm. På benken hjemme hos samtlige foreldre lå lappen til mor om at vi var reist for å bli stjerner.

– Da vi omsider kom til Stockholm var vi fri for penger, men vi besøkte flere utesteder for å høre om vi kunne spille en låt eller to i pausene til andre band. Noen lot oss gjøre det, andre ikke. På et sted lot sjefen på utestedet oss sove på scenegulvet hvor vi rullet ut soveposene hver kveld. Vi fikk mat og honorar for å spille. Der levde vi i et halvt år før Sten Ekroth oppdaget oss. Det var så tilfeldig at det ikke skal være mulig, men han kom inn akkurat da vi spilte der og ville jobbe med oss. Han hadde aldri gjort noe sånn før. Han var businessmann, men han mente det var noe med oss som fenget ham. Ekroth var stinn av penger, så han leide et konsertlokale hvor vi bodde og hadde fast arbeidstid fra 09.00-17.00. Han leide til og med to «gorillaer» som skulle passe på at vi møtte opp tidsnok og arbeidet til ettermiddagen. Om vi ikke gjorde det fikk vi trekk i lønna. Jobben var å øve inn et showrepertoar som vi til slutt skulle fremføre for 300 elever, som Ekroth selv nappet ut fra skolebenken og busset inn til konsertlokalet. 300 stykker i salen fikk hvert sitt ark og en blyant hvor de skulle vurdere hver låt og hvordan vi var på scenen. Etter showet måtte vi gå gjennom hvert ark og se på tilbakemeldingene. Jeg husker jeg fikk melding om å vende meg mer mot publikum.

– Høres ikke ut som et veldig rock'n'roll-liv. Fikk dere mye fri?

– Han hadde huset oss i en fin leilighet i et fint strøk, men han låste selv døra etter klokken åtte. Vi fikk ikke se på damene, men måtte konsentrere oss om jobben vi skulle gjøre. Vi skulle være edru, skjerpet og jobbe hardt. På den måten lærte vi å kjenne hverandre, vi visste hva de andre tenkte og hvordan de beveget seg på scenen. Da begynte også jeg å skrive tekster som etter hvert Sverre omgjorde til våre låter.

– Hvordan gikk det samarbeidet?

– Det var aller tiders. Det var riktignok ikke alle låtene som gikk hjem, men det er greit. Det må være lov å si fra uten at folk skal bli sure. Vi var et band i 50 år og vi har aldri kranglet eller vært voldelige. Vi var snille gutter.

– Hvordan var Sverre som musiker?

– Han hadde et fantastisk gehør. Hans bakgrunn i guttekor har kanskje hjulpet på der. Han sang alltid rent, og det verste han visste var en ustemt gitar eller noen som sang surt. Vi skulle ikke være noe skranstemt gleband, sølvtøyet skulle ligge på plass. Om det var noe som var ustemt ropte han «Du! Pause til du har stemt gitaren!». På 70-tallet hadde jeg kjøpt en Clavinet som var stemt én mikromillimeter feil, men som vanlige mennesker aldri ville hørt. Det endte med at jeg ikke fikk lov å bruke den av Sverre.

– Hvordan har forholdet deres etter Pussycats-tiden vært?

– Han har vært en god og nær venn i 50 år. Han har virkelig det. Jeg husker at jeg alltid pleide å sende et postkort til han når jeg kom frem da jeg var ute og reiste. Jeg husker han som en veldig forsiktig fyr, men en rockekonge på scenen. Privat var han veldig tilbakeholden og snill. Han var ikke den som fremmet seg selv, men da sceneteppet gikk opp og lysene kom på var han konge. Han hadde genene for det. Det har vært gøy å spille med Sverre.

– Du har skrevet det meste av Pussycats-låtene, men om du skal velge en som han gjør best. Hvilken er det?

– Det er faktisk en låt han har laget selv. «Let Me Stay With You Forever». Jeg pleide alltid å introdusere den som en av Norges fineste ballader gjennom alle tider. Jeg var alltid så stolt av å kunne si det. At Sverre er borte er et stort tap for hele landet. Han er en nasjonal artist som representerte Norge i Grand Prix, selv om han ble skjelt ut og havnet langt nede på listene, men det han gjorde var en genistrek. Går du på Carl Johan en lørdagsnatt klokken 04.00 og sjekker drosjekøene. Da er det alltid noen som synger i fylla ... Du hører det garantert. Låten sitter den dag i dag – 30 år senere ... «Elå-lelåle-lålelåå-lålelåja ...»