Sammenligningsgrunnlaget med andre norske steder er for lite til at utsagnet i ingressen kan bli mer enn en fornemmelse, men jeg finner det påfallende hvor ofte Bladet Tromsø opp gjennom årene trykker dikt og gjengir sanger på redaksjonell plass. Dagens spalte er tilegnet et av disse, nemlig «Johan Rydningens prolog til Tromsøs bydag» som han skrev i forbindelse med Riksmessa i Tromsø i 1952:
Sancta Marias kirke
På neset mot stundet stod sagagrå
Sancta Marias kirke
der presten sitt missale opp kunne slå
og signe til hverdagens virke
den værbitte fisker med søddvest på.
Skoleinspektør Johan Rydningen (1874–1961) var en ansett mann i byen. Ikke bare var han eller hadde vært medlem av bystyret, formannskapet og menighetsrådet, men han hadde også fungert som ordfører og som redaktør for Tromsø Stiftstidende. Her fant han en plattform for sin dikterkunst lenge etter at han selv hadde sluttet.
I 1952 var Jahnsons hotell i Fredrik Langes gate ikke særlig innbydende
Hans prolog er en «kjapp» gjennomgang av byens historie fra førkristen tid til 1950 og selvfølgelig altfor langt til at vi får plass til hele her.
Torsk og silkestoff
Selv om det selvfølgelig er fornøyelig at Rydningen rimer amtmann «Sommerfelt» med «sommertelt» (vi får anta at den gamle skoleinspektør humret i skjegget med den formuleringa), gjengir vi heller et utdrag fra byens daglige liv:
Se byens handelsborgere i bua bak sin disk;
han veier ut og selger, han kjøper spekk og fisk.
Hør gangspillgny på brygga fra tidlig gry til kveld;
på loftet buntes torsken som kommer tørr fra hjell.
Og skipper'n tar med sin madam
til Rostock, Bremen, Amsterdam
og henter hjem til Nordens øy
et større kvantum korn til brød,
samt silkestoff og dyffelstøy
og salt og malt og mjød.
På andre siden av veggen
til storkjøbmann og høkker
der slår en smed med sleggen,
samt en slagferdig bøkker.
Og snekkeren med høvlen,
og han som plugger støvlen,
gjør frie sving, ei trangt beklemt.
Men skredderen med ben i kryss, han sitter meget ubekvemt,
så kona ei kan få hans kyss,
men bare ømme blikk
og blide nålestikk.
LES OGSÅ: Den fødte fangstmann (for abonnenter)
Sjømort ved bryggen
Rydningen døde i Oslo i 1961, men forlot tydelig i sitt hjerte aldri Nord-Norge. Hans siste år ble i stor grad tilbrakt på Riksarkivet hvor han forsket på slekts- og gårdhistorie i Målselv hvor han opprinnelig kom fra. Selv er vi glade for at han brukte sin diktekunst på vår felles by og sitt ironiske skråblikk også på seg selv og sitt virke:
Men varsler klokken om skolefri,
får [eleven] et blikk med no' sjøblått i;
han ranger sin ransel av ryggen
og pilker opp sjømort ved bryggen.
Byggmesterens praktbygg
HELE DIKTET:
På neset mot stundet stod sagagrå
Sancta Marias kirke
der presten sitt missale opp kunne slå
og signe til hverdagens virke
den værbitte fisker med søddvest på.
Med viet vann under bønnegang
i kirkens skib og kor
besvor han vettens galdresang
med skriftens hellige ord.
Ja, maktenes mylder ble drevet på jag
tvers over Tromsøyas bakkedrag:
de sprang og de spratt,
så sprakk de og datt
som steiner i Sandnessundet.
... Og slaget mot Odin var vunnet.
Mens verdenshjulet svinger
og år og sekler glider,
skriver historiens fingrer
tegnet for nye tider;
Det var amtmann herr Sommerfelt
Han skred med sin målesnor
viljespent ut fra sitt sommertelt
og målte lengden fra sør til nord
og bredden fra sundet mot bakken i vest.
Så sa han til Schielderup den sogneprest:
«Så meget bør skjenkes av kirkens grund
til sted for en kjøbstad ved Tromsøsund.»
Den verdige pastor gav fluksens til svar:
«Så sant som jeg stander her,
ved kirkens vokslys og alterkar.
Jeg giver mitt tilsagn, jeg lover og svær:
Det vorde som kongen og amtmannen vil.
Min bona voluntas jeg legger dertil».
Så trev han sin fjærpenn og svingfullt skrev
på embedets vegne et tilsagnsbrev.
Et edfast ord, det er et ord,
og vel begynt er halvt fullendt.
Midnattssolens lampe ble tent
over en nyby i nord.
Og siden vasket sjøen mot byens krumme strand
og risset sine rifler i fjærens saltgrå sand,
mens bølgegangens veksling i mellom dal og topp
trakk livets skjebnelinje, snart ned, men siden opp.
Snart er det vekst og velgang, den gode konjunktur,
så slo det hardt tilbake, som bølge mot en mur.
Men stammens vakne vilje, dens tente vikingmod
brente i en sjøulks blikk og ropte i hans blod:
Tvers gjennom rokket og tåken
de gaster fra byen for
med «Ternen», «Teisten» og «Måken»
og driftet ved Svalbard i nord,
der kvitbjørn på isflaket rugger
og vasker i råken sin fell,
mens skrugaren hamrer og hugger
mot breblå arktiske fjell.
Ja, fiskernes fembøring og fangstmenns nordhavsjekt
gikk ut i alle tider – her var en saltbitt slekt
med mange navn: Jeg nevner bare ett:
Stifinner Elling Carlsen; slik gast ble sjelden sett.
Se byens handelsborgere i bua bak sin disk;
han veier og selger, han kjøper spekk og fisk.
Hør gangspillgny på brygga fra tidlig gry til kveld;
på loftet buntes torsken som kommer tørr fra hjell.
Og skipper›n tar med sin madam
til Rostock, Bremen, Amsterdam
og henter hjem til Nordens øy
et større kvantum korn til brød,
samt silkestoff og dyffelstøy
og salt og malt og mjød.
På andre siden veggen
til storkjøbmann og høkker
der slår en smed med sleggen,
samt en slagferdig bøkker.
Og snekkeren med høvlen,
og han som plugger støvlen,
gjør frie sving, ei trangt beklemt.
Men skredderen med ben i kryss, han sitter meget ubekvemt,
så kona ei kan få hans kyss,
men bare ømme blikk
og blide nålestikk.
En borgers sinn er fredssinn, men har til forsvar stoff:
vår skanse er vel lav og litt for trykket
og litt for lett med kanonskyts bestykket,
men meget ut av lite gjør løytnant Bodenhoff.
Ved Varden tar vakten et speidersyn
fra Tønsneskjæret og helt til by›n.
Og stevner piraten mot Pølsehavn,
så får han salvering i rigg og stavn
i Norges og kongens navn.
Hør – opp fra disiplinens abc-bok
galer kunnskapens hane!
Og se den rektor bebrillet og klok
som løfter Minervas fane.
Her tydes i rommet og tiden
åndens tegn for vår jord
med megen visdom og viden
i tankemettede ord.
Logos veier og måler
og legger all verden i tall: makten i solens stråler, kraften i fossens fall,
stjernenes verdensblikk
og atomets fine fysikk.
Men grunnskolens guttespire
tar det hele mer elementært:
To ganger to er fire –
dreggen tar botnen når dette er lært.
Men varsler klokken om skolefri,
får han et blikk med no' sjøblått i;
han ranger sin ransel av ryggen
og pilker opp sjømort ved bryggen.
Der kirken for mater Maria møy
for lengst er sunket i grus,
reises nytt på vår gamle øy
tårn og spirer på guds hus,
der alterlysene brenner
mot menighetens blikke
som ild i de hellige hender.
... Men hendene ser man ikke
I gjennom tidenes tåke
som grå seg legger ned,
flyr håpets hvite måke
og bærer lysbud med:
Vår sol er daggry moder;
fra den gror somren frem.
Gud signe fredens goder
for land og by og hjem.