Asbjørn Dybwads navn står skrevet med gullskrift både i nordnorsk litteratur og humor. Han er betraktet for å være en folkelivsskildrer som skrev og fortalte historier så saftig at Arthur Arntzen har karakterisert overdrivelsene som «så eventyrlige at de opphøyde den rene og skjære løgnen til evige sannheter».
Han hadde en spesiell og særegen måte å fortelle historier på, Asbjørn Dybwad. Han trengte ikke noen introduksjon når han skulle fremføre sine tekster. Allerede etter første setning skjønte du at Asbjørn Dybwad var ute med sine rotekte nordnorske historier.
Lattervekkende, men fremført på en gravalvorlig og monoton måte som gjorde at poengene satt enda bedre enn om han skulle fremført de med østlandsk dialekt og aksent - som opplesere flest fremførte sine ting på den gang.
Tromsø-gutt
Asbjørn Dybwad var Tromsø-gutt god som noen, født 7. mars 1924 i Tromsø.
Hans skrivetalent ble tidlig oppdaget. Allerede på barneskolen la lærerne merke til stilene hans, og det hendte titt og ofte at de ble lest opp for hele klassen.
I 1954 - da Dybwad var 30 år - ble de første historiene hans publisert i Nordlys. Og derfra var veien kort til det svært populære radioprogrammet «Søndagsposten», som var ledet av Otto Nielsen.
Her slapp Asbjørn Dybwad til, og han fikk latterdøra på vidt gap hos radiolytterne - også sørpå.
En nordnorsk radiostemme på 1950-tallet var like sjeldent som solskinn på nyttårsaften, men også folk sørpå la merke til kraftuttrykkene og karakteristikkene og lot seg underholde av denne karen som ikke bare fikk smilet, men også ettertenksomheten fram i sine historier.
Grenseløs fantasi
Arthur Arntzen skrev for noen år siden en artikkel om Asbjørn Dybwad i «Tromsøboka - den andre», og der forteller han at selv om han var født og oppvokst i byen, var det ute på Kvaløya - hos Daniel Hansen i Sandvika – at han fant det ordforrådet som ikke eksisterte verken i Grønnegata eller i Bispegata.
Dybwad ble såkalt erstatningslærer i Buvika i 1947, og det var her han traff på skrønemakeren Daniel Hansen. De to ble nære venner og helt avgjørende for Asbjørn Dybwad som kunstner.
Arntzen skriver:
- Der Daniels fantasi ikke lenger strakk til for å bringe løgnen fram til sannsynlig virkelighet, overtok Asbjørn Dybwads nesten helt grenseløse forestillingsevne.
Små pussigheter som hadde hendt, eller kunne ha hendt, vaks i Dybwads fantasi og ble videreformidlet i en kaskade av fargerike språkbilder – ord og uttrykk som både kledde selve hendelsene og det mangfoldige persongalleriet som medvirket. Løgnen ble opphøyd til frydefull sannhet, men alltid med den gehalt av sannsynlighet som gjorde at man aldri var helt sikker på om det ikke kunne ha hendt akkurat slik, skrev Arthur Arntzen.
Hjertesvikt
Asbjørn Dybwad var forsikringsagent av yrke, og gjennom yrkesutøvelsen fikk han et unikt innblikk i nordnorske fortellinger som han bygde videre på i bøker og kåserier.
Han var en «storlygar» som ga ut flere bøker, blant annet «Kraftkost og andre historien», «Møljekalas» og «Hemmel og hav» – som for øvrig Hålogaland Teater laget teaterforestilling av i 2001. Dybwad ga også ut romanen «De skinnhelliges samfunn».
Asbjørn Dybwad døde i altfor ung alder, bare 49 år gammel i 1973.
Arthur Arntzen forteller i den nevnte artikkelen at han hadde fått forespørsel om å komme til Glomfjord for å underholde med Oluf på et større arrangement. Det kunne ikke Arntzen fordi han var opptatt akkurat den dagen opptredenen skulle være. I stedet anbefalte han Asbjørn Dybwad for arrangøren, som fulgte anbefalingen og engasjerte den kjente skrønemakeren.
I Glomfjord skjedde det. Asbjørn Dybwad døde av hjertesvikt, bare 49 år gammel.
Nord-Norge mistet - sagt i positiv forstand - sin «storlygar».